Livet skulle aldri være en dans på roser

La oss starte rolig her, med ett simpelt spørsmål til deg som leser.
Hvordan kan du velge livet, i viten om at det aldri kommer til å bli enkelt?
Aksepter at det ikke er enkelt, og at det er heller ikke et fasitsvar på hvordan akkurat du skal leve livet ditt. Du trenger verken å leve det på en fantastisk måte, til det fulle, nærme grensen eller gjøre som alle andre. Du trenger heller ikke leve det på den måten du som person hadde sett for deg, fordi ærlig talt, har du hatt de samme synene og tankene bare de siste 5 årene?
Kan du på noen måte si at du selv alltid har visst best, tatt gode og gjennomtenkte beslutninger i livet ditt? Jeg kan ikke påstå at jeg har gjort det den siste uken engang.

 

Jeg har ikke lært så altfor mye på mine lusne tjueen år på denne jorda, derimot så har jeg forstått at om alt skulle gå etter mine forventninger og planer, så hadde jeg nok ikke sitte her den dag i dag.
I mitt pessimistiske hodet skulle jeg bare være her til jeg ikke ville være her mer, jeg skulle ha noen forhold, en jobb, feste og ellers være en ensom sjel til dagen noen dro i en bryter for meg og sa «nok er nok».
I stedet skal jeg bli mamma, en rolle jeg så for meg bare kvinner som ja.. min mor kunne klare, kvinner fylt av kjærlighet og ingen tanker for seg selv.
Jeg har aldri vært fylt med kjærlighet, men heller selvsympatiske tanker om hvordan verden ikke passer meg og mine behov, kanskje definisjonen på egoisme.
Det falt meg ikke inn før for noen år siden at det var mye enklere for meg å tilpasse meg enn å skylde på hvordan resten av samfunnet ikke passet meg perfekt.

Plutselig er jeg fylt av kjærlighet for en liten tass som jeg ikke engang har møtt enda, de fleste problemer blir ganske trivielle i forhold, jeg har ikke engang tid til å bli skikkelig deprimert, det er en ny form for depresjon. En «nå virker omgivelsene mørke og dystre, men jeg får dusje, spise, gå meg en tur og ta vitaminene mine» som er vanskelig nok å forstå seg på, men ikke engang følelsene mine er mine egne, og takk og lov for det.
Ikke misforstå, jeg har vært høyt fungerende de siste årene fra før av, jeg pleide bare å være det fordi jeg skrudde av følelsene mine til de gikk bort, nå får jeg lov å kjenne på dem, men ikke overtas av dem.
Alt dette har forandret seg fordi jeg la fra meg planen min, forventingene til hvor mye lykke jeg skulle få lov til å ta imot, jeg sluttet å tenke på hva jeg fortjente og ikke.

Glad for at jeg rakk å leve igjennom feil og idiotiske beslutninger tidlig i livet, enda gladere for at jeg kan ta imot denne nye rollen i livet mitt med åpne armer.
Jeg vet hva du får ut av å leve for midlertidig lykke, bare ta hensyn til deg selv, tenke en uke om gangen frem i tid.
Det kan være underholdende nok det altså, en liten stund.
Mangle noe man ikke vet hva er nok en av de verste følelsene jeg vet om, trodde bare ikke på en million år at det var ett barn som skulle gi meg all denne lykken.

Når det kommer til selve mamma rollen skal ikke jeg late som jeg har en eneste idé om hvordan den kommer til å bli, jeg mangler kunnskapen, erfaringen og alt som skal til for å gjøre alt riktig der.
Jeg skal derimot gjøre mitt aller beste og litt til.

Kanskje ikke for deg, men akkurat for meg, så har det funket utrolig bra, og bare eksistere, å se hva som skjer. Hverken håpe på den store lykke, eller en større nedtur.
Bare gjøre noe med det livet jeg lever, jeg har ikke trengt drastiske forandringer eller ti make overs, jeg har beholdt litt av meg, kastet det jeg ikke likte og eksistert videre.
Om livet hadde vært en dans på roser hadde jeg aldri i verden vært så heldig som jeg føler meg nå.

- Birgitte Grave



 

Hvor langt skal man egentlig gå for å virke frisk, normal og flink?

Jeg er i evig konflikt med meg selv over dette spørsmålet, hvor langt skal jeg dra det? Hvor mye innsats skal jeg egentlig gi for å virke til å være i den mentale statusen jeg selv tror samfunnet forventer av meg?
Jeg sier ikke at jeg har på meg en maske tjuefiresju, men hva med stundene eller periodene jeg ikke har det bra, fordi det er virkelig så enkelt, at man ikke har det bra.
Det er ikke en overhvelemende følelse, den bare er der, pirker deg under hjernebarken for å minne deg på at du er ett molefunkent menneske.

Av og til føler jeg meg som Alice, jeg datt ned ett kaninhull og havnet i en verden jeg ikke forstår meg på, hvor alt føles ut som en drøm og den eneste måten å forlate stedet er å våkne opp.


De som noen gang har hatt en våken drøm (En drøm hvor du vet du sover, og underbevisstheten din velger hva som skjer) vet hvor frustrerende det er å ikke klare å våkne når noe blir for intens.
Verden er fylt av sosialt akseptabel oppførsel, utseende og ideologier.
Den er derimot fattig på originalitet, ikke fordi det ikke finnes originale mennesker, men fordi det er livredde for å vise seg frem.

Hvem kan klandre dem? 
Det er selvfølgelig mye enklere å prøve så godt man kan å passe inn i boksen hvor flesteparten av samfunnet ligger å koser deg.

Det som er undersiden med dette å ville passe inn, er hvis du ikke gjør det naturlig.
Om det er diagnoser eller personlighet som spiller mest inn for meg kan være det samme, aldri vært ett spørsmål jeg har vært for nysgjerrig på.

Det er når jeg er sliten utenfor det normale, hvor hodet sprenger, musklene er slappe og hodet ditt går i nødmodus.
Mitt nødmodus er enkelt, for guds skyld ikke mist ansiktet ditt, press på til du ikke kan mer.

Som regel går det bra også, kommer meg hjem, prøver å glemme alt jeg har tenkt på, skyv det ned i en skuff ikke jeg har nøkkelen til. 
Men hva om det en gang ikke går bra? 
Og fordi tro det eller ei, jeg er veldig opptatt å bli sett på som ett friskt menneske, siden jeg mesteparten av tiden er det, har presset meg for langt, og jeg går på en skikkelig smell.
At terskelen for meg faktisk pågrunn av flere innvirkninger er høyere for meg enn andre, men fordi jeg var for stolt til å innse det, ødela meg selv.
Vel, mer enn det er det ikke noen vits i å spekulere over det, den eneste måten å faktisk finne ut av det, er å bare vente å se.
Ta livet som det faller seg, hvor enn det faller.

Kanskje jeg en dag passer inn i verden under kaninhullet.
Hvis du føler det på samme måte, kanskje du en dag gjør det også.



- Birgitte

 

Naken Karaoke For Seg Selv

Tenke seg til, en lubben kropp som hopper rundt i stua etter "What a feeling" er ikke det vakre elegant bilde jeg hadde i hodet, jeg endte med å se ett horribelt speilbilde av meg selv i tv skjermen. 
Det gjorde flere ting klart for meg, jeg har et helt annet bilde av meg selv i hodet enn realiteten, jeg må slutte å spise som en hobbit og ikke minst, hva i alle dager er det jeg gjør med livet mitt som gjør karaoke i fødselsdrakten til høydepunktet av uka mi?
Jeg har ett poeng her, jeg lover.
Du skjønner, de siste årene har jeg forandret meg på mange stadier, men det jeg har merket mest er alt stresset, det er selvfølgelig fullstendig normalt når man begynner å etablere seg, men jeg har syrlige tanker om jobb, oppgaver, fremtid, penger, kjærlighet og absolutt alt annet.
Fortidens meg hadde absolutt ikke noe problem med å ta dagen i hornene å nyte hverdagen, jeg ga flatt faen i ansvar, konsekvenser eller forventinger.
Det kom forresten med ganske mye konsekvenser, hvis du lar være å møte opp på skolen lenge nok vil noen gjerne observere det på ett eller annet punkt.
Uansett hvor mye dritt jeg grav meg ned i, så klarte jeg alikevel alltid å ende opp helt allright, jeg vet ikke om jeg skal takke flaks eller evnen til å overse kjeft og advarsler, men noe funket.

Så hverdagen har altså blitt sånn, jeg reiser på jobb, for å få en utdanning, for å få penger, for å kunne kjøpe dritt jeg ikke enda har lyst på.
Innimellom alt dette ser jeg av og til gamle kjente, en sjelden gang er de edru, De spør hva som er nytt, jeg sier jobber og jobber fordi det er det jeg gjør.
Jeg tenker alltid at jeg skulle ønske jeg hadde noe annet å dele med dem, men å svare med "Jo her om dagen dansa jeg i undertøyet på bordet etter gamle rockeballader, og så sovna jeg på sofaen i en time, så prøvde jeg å se om jeg kunne stå på henda, det kan jeg ikke.. også jo! Jeg så den siste episoden av walking dead, den var shait" blir vel kanskje over grensa merkelig selv for meg.
Eller svarer alle med monotome kjedelige svar fordi de ikke vil dele den merkelige nye måten å takle liten fritid på, og alle tenker "Nei, det blir kanskje for rart"
Eller enda verre, er det ikke så mange mennesker der ute som finner rare ting å gjøre for å våkne på en fridag, og jeg er så sær som jeg har blitt påmint på mesteparten av livet.

Det jeg derimot har kommet frem til, den tørre konklusjonen : Jeg vil ikke at livet skal bli så mye mer seriøst enn det her, jeg er ikke klar for så mye mer enda, dette er enn så lenge en helt ok mengde stress, jeg må først og fremst få meg en hobby, så ikke livet mitt blir til en remake av gjøkeredet.

Takk for meg og rablinga mi.
- Birgitte 
 



 

To testosteron fylte vesener stjal søndagene mine, uten og engang vite det.

Før pleide søndagene å tilhøre meg, det pleide å bety serier j e g likte og timevis med daffing, gjerne iført antrekket jeg var født i og en altfor tykk dyne.  
Ettersom livet ikke kan forbli det samme for alltid var denne tradisjonen dømt til å forandre seg, jeg var derimot ikke forberedt på akkurat hvor mye.

Jeg sitter i hjørnet av sofaen, i samme rom sitter to testosteron fylte vesener med fraværende blikk og ser på menn i tights løpe etter baller, av og til vil det komme noen lyder fra disse vesenene, ofte i form av mindre enn konstruktiv kritikk.
Mennene på tv'en klynger seg støtt og stadig sammen i store fellesklemmer, men en sjelden gang vil en liten mann fange ballen og løpe hele veien til den andre siden av banen, som betyr touchdown. 
Når dette skjer vil de to testosteron fylte vesnene enten lage glade optimistiske lyder, eller lyder som kan minne om en sint bulldog.
Jeg derimot, pleier å gi blanke faen i hvilken side av banen som blir løpt over, men ser jeg en fin rumpe blant disse mennene i tights kan det hende jeg viser litt optimisme.
Noe som får meg til å fra gang til gang lure på hvorfor denne smått homo erotiske sporten blir såpass godt satt pris på blant disse testosteron fylte vesenene.

Disse søndagskveldene er ofte fylt med annet like tilfredsstillende form for underholdning, for dem som ikke viste det er dette ofte en veldig satt pris på liste med underholdning for menn i tjueårene (og sikkert alle andre menn)

* Mennesker som slår seg på film, gjerne de uheldige som slår sine stakkars testikler på en eller annen tilnærmende morsom måte.
* Spill, ofte i form av vold, fart eller fotball.
* Filmer, men bare de med hjernenummende humor, biler i fart eller eksplosjoner.
* Mat, all form for mat, men helst pizza, burger eller kebab.
* Sport, trenger absolutt ikke være laget de heier på, så lenge noen løper etter skinnklumper er det godkjent.

Midt oppi alt dette sitter jeg her, på søndagskvelden min, litt forvirret over hvordan livet har forandret seg, en ukedag av gangen.
Dette er noe jeg må leve med seks måneder i året, det er absolutt helt mulig, av og til må man komme frem til kromprismiss i hverdagen sin.
Min ikke alltid så bedre halvdel har helt sikkert måtte kommet med kompromiss han også, en eller annen vakker dag finner jeg nok ut akkurat hva det er.
Frem til det, skal jeg sitte her og fundere videre over min mann sin fascinasjon av å se menn krangle over baller.

Til andre som har måtte forandre hverdagen sin, øre plugger og god musikk kommer en lang vei, just saying.

- Birgitte

 

Når det ikke lenger er et alternativ å gi opp.

Det er slitsomt å være ett aktivt medlem av samfunnet, spesielt når en aldri var helt sikker på om man var skapt til det.
Reise på jobb, være sosial og holde et rent hjem, noen ganger er en av tre alt man kan klare, og andre ganger går ikke engang det.
Man kan bli så stresset av presset av alt som forventes av en, at om man tenker på det kjennes det ut som et midlertidig hjerteinfarkt.

Er man sliten nok over lengre tid, er man så på grensen at det kan føltes ut som hvis man senker skuldrene vil det komme ett angst anfall fra det mørkeste hjørnet i helvete hoppende på deg.  
Man kan nesten se det, angst monsteret sitter på skuldrene dine og river deg i håret å ler hysterisk, suger energien din ut av hjernen din med sugerør og spytter det i bakken så du sklir og faller.
Du reiser deg igjen, med det siste av energien din, den man ikke når til og du går, du går videre fordi du enda kan.
Det har ikke lenger en dritt å gjøre med og du v i l gå videre, du vet bare at du kan ikke gi deg før du må, du kan ikke stoppe å gå før du ikke lenger kan.

Angst monsteret har nå teamet seg opp med aggresjon, og de river med dramatiske tak i hodet ditt til du bare kan føle tomhet.
Det er ikke lenge før du blir bitter, og er du først blitt bitter så er ikke depresjonen langt unna, og den jævelen kan triks angst og aggresjon ikke har hørt om engang.
Det er en ond sirkel man ikke kan gjøre annet en å håpe på at bryter opp en vakker dag, men du føler kanskje ikke at det finnes så mye vakkert igjen i verden.

Vel det du har gående for deg er at du fortsetter å gå, det er så mange som deg som legger seg ned og ikke reiser seg igjen, men du går, faen av og til løper du til og med!
Ingen andre enn du vet hvor mye skuldrene dine kan bære, ingen andre vet hvor sterk du faktisk er, om noen kan bekjempe verdens angst monstre så er det du.

Og selv om ikke resten av verden står på sidelinjen å heier, så kan det enda hende du vinner løpet imot all odds.

- Birgitte



Utsettelseproffen

Jeg tror virkelig de fleste vet hvordan det er å ha tenkt "Jeg skal gjøre det i morgen, neste uke.. snart" såpass lenge om gangen at det til slutt er så mye stress i kroppen at leddene dine knekker mer enn vanlig, brystet trekker seg sammen og du kan sverge på at håret faller av!
Vel, den hemmelige koden gode samfunnsdeltagere vet om er at så fort man har gjort det, borte, vekk og gravd ned til neste oppgave dukker opp. 
Problemet mitt er at jeg virker til å glemme det, h v e r eneste gang, og blir derfor plassert i en ond sirkel av "Burde ha gjort, må få gjort og livsviktig å bli ferdig med" som mest sannsynlig kommer til å ta knekken på meg en dag.



Dere skjønner jeg er en person som kan få et meget lite sjarmerende "freak out" over noe så enkelt som å fylle ut ett papir, eller å ta en telefon som ikke nødvendigvis trenger å være ubehagelig, men jeg trives tydeligvis med å utsette noe til det absolutt siste sekund, og gjerne noen dager etter det også.
Det er en forferdelig uvane jeg ikke har den fjerneste idè om hvorfor jeg har dratt på meg, jeg har vært sånn siden jeg var liten kneip.
Jeg kan huske å kaste timeplaner i veikanten nesten fra førsteklasse, jeg gjorde jo aldri lekser, og i starten hadde jeg ganske kreative unnskyldninger på hvorfor jeg ikke hadde gjort dem også, men etter en stund gadd jeg ikke engang det.
Det var sånn med alt, rydde rommet, gå ut med søpla, spise opp middagen, for det utrente øye kunne det se ut som jeg var virkelig rebelsk, men jeg tror hjernen min hadde en bryter med alt jeg gjerne ville gjøre, som skrudde seg på så fort noen foreslo noe annet.



Denne evnen til å utsette var ikke særlig sjarmerende når jeg var åtte, og den er i hvert fall ikke sjarmerende nå som jeg er tjue. 
Den største forskjellen er at nå går det utover meg, og ærlig talt bare meg, ooog kanskje gubben som må høre på bitchingen om en eller annen minimal oppgave jeg må få gjort som jeg ikke får startet på. 
Det som er rosinen i pølsa er vel at han også er en som utsetter, så her bor vi to late mennesker som ikke får startet på oppgavene sine, ja.. ta deg noen sekunder for å prøve å se for deg hvordan leiligheten vår ser ut.

Så da spør jeg den som leser, finnes det noen enkle triks eller er det bare å hjernevaske hodet mitt til å begynne på oppgaven så fort muligheten er der?

Fordi ærlig talt, sånn som livet mitt er satt opp nå er egentlig bare godtatt av kunstnere og halvveis alkoholiserte mennesker.
Jeg må få struktur i livet, og jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal starte.

Kanskje skal jeg lage en liste.. i morra.

- Birgitte

System i følelsene

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste personen der ute som venter på det riktige tidspunktet å ha et lite sammenbrudd på, om så det skulle være å miste besinnelsen eller virkelig la seg føle på tristhet, tomhet eller ren sorg.
Sannheten er at vi lever i et samfunn som i utgangspunktet ikke har tid til følelsene dine, og enda mindre tid til konsekvensene av disse følelsene. Noe som gjør det ganske så faens innviklet å finne et tidspunkt innimellom avtaler, jobb, søvn og andre generelt viktige oppgaver, til å bare være fullstendig menneskelig en liten stund.
Så har det seg også sånn at personlig så vil jeg ha noe ut av dette sammenbruddet, gjerne et reelt resultat og en lapp som sier at jeg nå ikke trenger gjøre det igjen på en lang stund. Om jeg også kunne fått en liste over hva som gjorde at jeg hadde følt meg som jeg gjorde i alle disse åra, så hadde jeg vært meget takknemlig.

For meg er det som du kanskje nå har skjønt, veldig vanskelig å forstå meg på følelser og hvorfor vi har dem.
Jeg lever fortsatt med ett lite håp inne i meg om at en forbipasserende en dag peker på meg og skriker ut hvorfor jeg er delvis tom og deprimert like ofte som jeg skifter bukser.

Derimot så vet jeg nok innerst inne, at så altfor mange andre ikke vet hvorfor de føler som det føler, det er nok dessverre ganske naturlig å kjenne på kroppen at noe er galt, uten å nødvendigvis ha en konkret grunn for dette.

Så i kveld vil jeg at alle som har følt seg, la oss kalle det litt "funky" i det siste, sier dette til en annen person.
Be om en klem, om du er en person som liker klemmer.
Mest av alt, innrøm for deg selv at det er rom for forbedring, og finn ut hva i livet ditt du k a n forandre for å oppnå dette.

Og ikke minst, når du har mestret dette, finn meg og fortell meg hvordan i alle dager du klarte det.



- Birgitte 

Smerte

Smerte kjenner ingen alder, farge eller religion.
Smerte er fullstendig fordomsfri, det om du er rik eller fattig tar ikke smerte seg nær av.
Man kan faktisk våge å påstå at smerte diskriminerer ingen.

Du kan være en nitti år gammel mann med trykksår, en førti år gammel revmatiker, en tjueåring med overbevegelige ledd eller et spedbarn rett ut av fødselen med noe som ikke ble utviklet skikkelig. 
I teorien må man jo si at variasjonen er noe å beundre, men i realiteten skulle jeg nå ønske disse lumske smertene kunne vært forbeholdt menneskene som fortjente det. 

Smerte gjør også noe med mennesker, det tapper for energi, det tynger på psyken og man føler seg ufullstendig.
Jeg selv drukner tidvis i min egen selvsympati og kjenner sjalusien brer seg over alle disse fullstendig friske menneskene der ute.
Da har jeg ikke annet valg enn å minne meg selv på at smerte ofte er usynlig og jeg har absolutt ikke innsikt i hvordan en annen person føler seg på innsiden.
 Jeg glemmer at jeg ikke kan se om en person selv har det vondt, om så det er stemningbasert eller fysisk så kan ikke jeg se dette.

Alle vil være friske, veldig få mennesker liker å føle at ens egen kropp går imot en, uansett alder så vil man ikke føle seg mindre enn man er.
Alle vil nok egentlig kunne orke alt, selv tror jeg virkelig alle egentlig vil jobbe, noen velger å la være fordi yrket er feil, andre kan ikke.
De som ikke kan må det være forferdelig for hvis man tenker over det, fordi yrket er fortsatt noe som spiller en stor rolle i flertallets liv, dette handler jo om noe så enkelt som mestring følelse.

Jeg klarer å jobbe, det kan noen dager gjøre vondt, men jeg klarer og er utrolig takknemlig for det.
Dersom smerte hadde tatt fra meg min sjanse på et yrkesliv, så hadde jeg virkelige følt meg videre forbanna og forferdelig om noen skulle kalt meg unna sluntrer. 
Derfor håper jeg flere folk med tiden kan innse at smerte er usynlig, man kan ikke gjenkjenne det uten videre, derfor heller ikke vite hva ethvert individ må igjennom følelsemessing når de ikke kan jobbe.

Du vet aldri heller, smerte diskriminerer ingen, og neste for tur kan være akkurat deg, eller kanskje det allerede er.
Da er i så fall jeg på din side og håper det beste for deg.

- Birgitte

Omfavn det unormale, aksepter hvem du er.

Jeg er helt ærlig møkk lei av at alt som ikke faller i kategorien perfekt skal fikses, pusses og styres med. I de siste fem årene har jeg gått på medisiner med små pauser, så fort jeg var noe annet enn tilbakelent og nonchalant så var jeg plutselig på medisiner igjen.
Hvordan skal jeg kunne lære meg hvordan takle hverdagen med støttehjul borra fast i mentaliteten min?
Ja, det å ta medisiner for meg er helt frivillig, men når du får beskjeden om at du trenger det for å fungere best mulig, så legger det gjerne svaret i hendene dine.
Alle vil være normale, spesielt vi som føler oss mindre enn normale, mindre enn perfekt og til tider til og med i veien.
Jeg vil ikke føle meg i veien, jeg e r ikke i veien.
Det skal heller ikke du som sitter der hjemme å føler at du ikke passer inn i samfunnet, om du sitter med smerter uten noen fysiske grunner til dette, så er ikke det deg det er noe galt med. 
Du er fortsatt et menneske, du er til og med kanskje noen sitt favoritt menneske, akkurat som du er.
Det er ikke din feil og din alenes at du har det vondt, er redd eller sliter med å forstå alt rundt deg.
Det er normalt og være redd, trist og forbannet.
Selv om disse følelsene ikke alltid blir tatt like godt i mot av samfunnet, så er det fortsatt like mye en følelse som noe annet.
Til sist og ikke minst, så er det din følelse. 

- Med kjærlighet fra Birgitte




Min skrudde men heller utmerket normale morgenrutine

Det første som faller inn i knotten min denne morgenen er:
Nei, ikke i dag.. hvilken som helst annen dag, men i dag skal jeg ikke stå opp.
For første gang på lenge vår hodet mitt og kroppen min helt på bølgelengde.
Så dette var reaksjonen jeg hadde til klokka:

Deretter lå jeg der ganske lenge å stirret i taket mens jeg håpte på at jeg skulle spontan sovne.
Det gjorde jeg altså i k k e, så jeg dro den slitne iskalde kroppen motvillig ut av senga.

Jeg måtte nesten ta min daglige bekymringrunde rundt i stua, hvor jeg desperat prøvde å sette dagen i orden.
Jeg trenger alltid denne runda til å huske hvem jeg er, hvor jeg er og akkurat hva jeg skal.

Når jeg endelig var ferdig, og hadde minnet meg på at det var en helt normal morgen, alt jeg skulle var å dra på skolen.
Da var det neste ting på lista, badet. 
Jeg var heller lite begeistra for det også..

Jeg prøvde å minne meg selv på at dagen kom til å gå fort, og snart våknet jeg litt.
Jeg tok helt og holdent feil.
Etter det var det medisiner, røyk og te på morgenen (som har aldri gidder å koke vannet til så tidlig, smaker dritt)

Når jeg hadde kastet bort nok tid på å utsette starten på dagen måtte jeg skynde meg til bussen.
Jeg sa hadebra til en Stian som befant seg i drømmeland og ut av døra var det.
Mens jeg stod der å forbannet verden mens jeg ventet på bussen våknet kroppen sakte til.

Alt i alt har det vært en helt grei dag hittil.
Jeg har ikke våknet helt enda, men jeg vedder på at energien kommer snikende.


God morgen & gode morgen rutiner til alle sammen!

- Birgitte






 


 

En Treig Start

Er det bare jeg som av og til sitter å venter på at livet skal starte? 
Som om det finnes en startknapp noen bare sitter å stirrer på i hodet mitt.
 Innerst inne vet jeg at det er ingen andre enn meg som kan trykke på den.
Det er bare det at det er ingen som forteller hvor den er, det er hundre forskjellige knapper der, og ekstremt rotete.
Jeg lever jo forsåvidt, dag etter dag lister seg forbi og plutselig finner jeg meg nostalgisk.
Når man var barn så skjedde det aldri at man stoppet seg selv fra å leve, det fantes ikke tvil.
På et eller annet punkt mistet jeg fryktløsheten, kanskje til det bedre, ikke vet jeg.

Klart,  så lenge jeg fortsetter mitt liv fylt av rutiner, så skjer det nok en dag.
Knappen er der jo en plass, herregud jeg kan bare trykke i vei jeg, så man nok flaks en dag.
Den dagen vil være en stor dag.
Fordi uansett hvor treig starten har vært hittil, vil det fortsatt være en bråstart. 

- Birgitte




Fanget I Skinnet Sitt



Øynene stirret skuffende tilbake fra et skittent speil.

Hun veiet opp hele seg, fra tærne til hodet.
Aldri hadde hun dømt noen så hardt som nå.
Hun var nemlig ikke en dømmende person, hun var snill og forståelsefull.
Derimot den personen som stirret tilbake på henne foraktet hun, ikke fordi hun hadde gjort noe galt.
Det var hvordan hun så ut hun hatet, alt var kvalmende.
Ansiktet var fult av merker, ujevnt og uferdig.
Magen var for stor, forskjellig fra alle andres.
Lårene var for vide, de hadde blitt voksne for fort.
Øynene hennes stakk ut, de var for store og stirrende.
Munnen var for liten, hvem ville vel kysse noe sånt?
Klærne hennes var umoderne, hun forstod seg ikke på mote.
Etter å ha lagt merke til hver minste detalj, da bare stod hun der, skuffet.

Hun kunne høre noen jente kvitre på vei inn på skoletoalettet.
Man kunne høre at de var feilfrie, de var glade, populære og selvsikre. 
Hun snek seg ut mens de ikke fulgte med, hun orket ikke lage et smil.
Med hodet fult av de styggeste tankene gikk hun rundt hjørnet og møtte hverdagen.
En gang fult av femtenåringer var hverdagen, vesener så mye bedre lagd enn henne.

__ __ __ __ __ __ __ __ __ __ __ __ __

Der kom hun små løpende rundt hjørnet, han hadde ventet.
Han kunne ikke tenke seg noe vakrere, hun var ikke som alle andre.
Hun hadde former, hun så ut ut som en kvinne.
Han elsket hvordan hun kledde seg, det var ikke helt likt de andre jentene.
Håret hennes var mørkt og halvlangt, ikke sprayet ihjel med alt av hår produkter. 
Ansiktet hennes var det vakreste, store vakre øyne, liten dukkemunn og røde kinn.

Han hadde bestemt seg i dag for at han skulle få henne til å smile.
Det var dagens mål, ambisjon og oppdrag.
Han var ikke lenger bare en del av en guttegjeng, i dag var han supermann.
Supermann skulle ikke redde verden i dag, han skulle få denne vakre unge damen til å smile.
Han følte seg kanskje ikke god nok for henne, men kanskje.. bare kanskje, så synes hun at han var god nok.
Han hadde kjøpt cola, boller og en pakke røyk til dem.
Det var hans superkrefter i dag, han skulle ikke trenge mer, bare han ikke dreit seg ut.

Men faste og bestemte skritt gikk han mot henne, prøvde å smile uten å se skummel ut.
Hun kikket opp mot han med et spørrende blikk, han glemte helt hva han skulle.
Alt som kom ut var et "Hei.. du var veldig fin i dag"
Det var alt som skulle til, ingen superkrefter måtte til i dag.
Hun smilte, og verden var reddet.

- Birgittte 

___________________________________________________

Se deg selv igjennom noen andres øyne i dag 

Verdens Beste Bror

Kent har bursdag i dag, ikke en stor eller veldig betydningsfull bursdag, han blir 23.
Med det i bakhodet bestemte jeg meg for å skrive hvorfor jeg er en utrolig heldig jente som har han som bror.

Hele barndommen var Kent utrolig snill mot meg, han passet alltid på meg.
Han var heller aldri sjalu, ondskapsfull eller halvparten så utspekulert som jeg var.
Han delte alt han hadde, det var ikke noe som bare var hans og ikke mitt.
Han kunne bli illsint på meg, men han ville ikke slå eller sparke som andre barn.
Hvis jeg var fullstendig rabiat og umulig, så kunne han "sladre" men når han innså at jeg fikk mye kjeft, så stoppet han de.. de skulle liksom ikke kjefte på meg heller.
I helgene når jeg ville se på tv, så var jeg altfor pinglete til å gå ut i stua alene.
Min løsning på dette var å vekke en gretten Kent, det var det samme hver gang, han hylte "MAMMA! PAPPA! ho vil ikke slutte!"
Det endte alltid med at han fulgte meg ut i stua, uansett hvor irritert han var.

Det er mange små ting jeg husker fra vi var små.
Han sa ofte at han skulle ønske jeg var broren hans så han kunne gi meg skikkelig juling.
Aldri ble jeg broren hans, aldri ga han meg juling.
Det minnet som detter mest inn i huet på meg når det kommer til Kent, er når vi hadde fått masa oss til ballonger.
Jeg stod bak huset surra med min, så fløy jævelen plutselig avgårde, og jeg h y l t e.
Kent kom løpans som en tulling, som han alltid gjorde hvis det høres ut som jeg hadde slått meg.
Han trøsta og ga med en gang sin ballong til meg, som om det bare var en selvfølge.
Sånn var alltid Kent, snill som et lam helt fra starten.

Vi var alltid gode venner, gikk som regel sammens til bestemor etter skolen.
Han var aldri noe særlig flau heller, som mange andre storebrødre var over småsøskna.
 Han kjøpte ofte et eller annet crap jeg ville ha fra butikken også.
Folk sa alltid at jeg hadde så snill storebror, og det visste jeg godt selv også.

Når vi ble eldre og jeg umulig så var han fortsatt snill.
Når han ble interessert i kickboxing, eller det vil si begynte på det så pleide vi å lekesloss på plenen bak huset.
Jeg fikk egentlig lov til å slå så hardt jeg bare kunne, mens han egentlig bare stoppa slag.
Hvis jeg på en eller annen måte klarte å faktisk treffe han, så ble han bare glad for at jeg traff.
Han viste meg selvforsvar helt siden jeg var lita, ingen skulle skade lillesøster.

Hadde jeg ikke hatt Kent som storebror hadde barndommen vært trist og kjedelig.
Ikke hadde jeg hatt noen som ville underholde meg når jeg kjedet meg, eller lures til rampestreker han egentlig var litt for fornuftig til.
Ingen å skylde på når jeg hadde gjort noe jeg ikke skulle.
 Utallige badeturer, bilturer, timer med spilling, konglekriger og snøballkriger senere så er vi her.
Vi er litt eldre, en smule klokere men fortsatt like glad i hverandre og selvfølgelig foreldrene våre. 


Kent kommer nok aldri til å gå fra rollen som storebror.
Er man så heldig å vite at man alltid har noen bak deg, uansett hva det skulle være, da kan man ikke klage.

Jeg er utrolig glad i deg Kent, kunne ikke hatt noen bedre bror. 

- Lillesøster


(Gamle bilder)








"Jeg blir gærn altså"

Jeg tenker det ofte for tiden.
"Fy faen det her går jo ikke"
Det er helt fantastisk hvor lite som trenger å skje før jeg føler meg kjørt over av ti lastebiler med stress som hovedprioritet.
 Så derfor forsøker jeg å bare stresse ned, men for å stresse ned må jeg fjerne meg fra åstedet.
Det kan jeg jo ikke der og da, så jeg omfavner stresset, tar det til meg som gratis sprit på en lørdagskveld.
Til slutt står du å gynger midt inne i en folkemengde, du prøver å ikke dytte til noen, du er fanget.
Du tenker at du må bare roe ned, du kan fint klare å holde på stresset en stund til.
Du tar syv skritt, på det åttende smeller det.

Du faller om, helt om.
På bakken ligger du i fosterstilling, tenker bare på alt du ikke har gjort.
Det startet med et lite "stressefrø" som bestod av en oppgave som skulle leveres inn, men utviklet seg til et stort tre av "Hva i helvete gjør jeg med livet mitt?!?"
Du tror du mister det lille vettet du hadde igjen, det forsvinner snart.
Snart sitter jeg i tvangstrøye med et apatisk blikk og ticks.

Men det er der enda, vettet ditt.
Det er en åtti år gammel mann med kost, som prøver så godt han kan og rydde vekk stresset.
Men har en gammel, har en blære på størrelsen med en drue, leddgikt og diabetes type to.
Så du har være så god og bare gi han litt ekstra tid.

Ta deg en drink, les en bok, spill et voldelig spill, få deg et knull, røyk, sov.
Uansett hva som funker for deg, ikke la deg stresse helt vekk.

Calm the fuck down




 

- Birgitte

Bipolar


Jeg skal skrive om noe jeg aldri trodde jeg skulle.

Ikke fordi jeg er så jævlig glad i privatlivet mitt.
Men fordi tema er enda ikke helt kjent for meg.
Jeg har absolutt ingen idé om hvordan jeg skal starte, så jeg bare starter. 

Jeg er for det meste en helt normal person, samtidig så har jeg særegne "egenskaper" fra før av.
Når jeg gikk på ungdomskolen husker jeg at jeg var ekstremt forvirret, utenfor det vanlige med hormoner herifra til helvete.
Jeg visste aldri helt om jeg var trist eller glad, det skiftet utrolig fort.
Så jeg slo meg til ro med at jeg kan bare var litt hormonell og følsom.
Helt til jeg forstod at jeg aldri hadde vært spesielt følsom, jeg gråt ikke om noen såret meg.
Jeg ble ikke ofte sint heller, det smalt bare skikkelig når det først smalt.

Så kom første depresjonen, uten å ha noen idé what so ever om at jeg var deprimert. 
Det som var greit med min type bipolar var at man sjeldent fikk ha et type humør i lengda.
Men den lå der i undergrunnen og ulmet, uten at jeg skjønte hvorfor jeg var som jeg var.
Herregud jeg kunne bli utrolig forvirret, og jeg manglet fullstendig impulskontroll.
Så jeg gjorde ufattelig mye dumt, uten å tenke over hvordan det ville påvirke andre eller meg selv.
Til slutt ga jeg flatt faen i skole, helt ærlig regnet jeg ikke med at jeg kom til å trenge det.
Jeg er ikke dum, jeg visste at man trang en utdanning for å få seg en skikkelig jobb, med noen unntak.
Men derimot så jeg faktisk ikke for meg at jeg kom til å bli gammel nok til å trenge en jobb.

Jeg vil ikke si at jeg var suicidal, jeg hadde bare en følelse på at jeg ikke kom til å bli gammel.
Innerst inne tenkte jeg vel at man ikke kunne leve som en berg og dalbane resten av livet.
Når jeg skriver nå skjelver jeg litt, det er merkelig for jeg er ikke trist.
Det er bare et utrolig rart tema å skrive om.

Innen jeg var blitt femten hadde jeg nok brent mange broer med eksentrisk og ustabil oppførsel.
Aldri var jeg en slem person, jeg hadde en sterk rettferdighetssans og var ikke redd for å si ifra.
Jeg hadde fortsatt noen gode venner og en fantastisk familie.
 Men en dag ble det litt for mye, siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle alt av følelser var en dråpe nok.
Jeg hadde gått å tenkt på noen få ting i lange tider, så plutselig rant det over.

Jeg vil ikke si noe spesielt mer om den episoden, men jeg fikk hjelp raskt etter det.
Det var selvfølgelig noen humplete år fremover også, å bli frisk er ofte en lang prosess.
Men det jeg har lært, og det jeg absolutt vil dele er at litt arbeid er verdt det.
Man kan lære seg å leve med absolutt alt.
Nå den dag i dag er jeg en normal person, takket være gode støttespillere, men mest av alt familien min.
Jeg har lært meg å ta ansvar for handlingene mine, uansett om det kan komme fra en liten diagnose.
Fordi jeg tror virkelig at det kan kontrolleres, så den eneste som kan bli bedre er meg.

Så konklusjonen er som følger.
Om du er psykisk syk, prøv å ikke se på deg selv som syk.
Du kan fortsatt være en bedre versjon av deg selv.
Du kan fortsatt klare alt du drømmer om, du er ikke og kommer aldri til å v æ r e fortiden din.
Men samtidig, gi deg selv en pause en gang i blandt, du fortjener det.

 - Birgitte




Hun ville bare være vakker

Hun ville bare være vakker

Med store åpne øyne kikket hun inn i kjolebutikken, hun var så fascinert at hun ikke merket at hun stod i en dam av skittent  gatevann.
 Den var så nærme perfekt man kunne komme, lang og rød og mer elegant enn Angelina Jolie.
På prislappen var det skrevet med tykk svart tusj at den kostet 750 kroner, den var visst på salg.
Vanligvis brukte hun aldri penger på klær, men akkurat denne gangen skulle hun det.
Først nå merket hun at hun stod i en dam, hun mumlet "Faen altså" for seg selv å gikk til siden.
 Hun tenkte at hun måtte tørke litt før hun gikk inn i butikken, så hun tente seg en røyk i stedet.

Det var mange mennesker som gikk forbi henne og kikket på kjolen, lange vakre damer med lange vakre ben.
Noen av det var korte som henne, men de bare ristet på hodet å spaserte videre.
 Etter en stund samlet det seg en jentegjeng der, du vet en sånn mer tre stykker i.
Den ene så ut som hun ikke var like inkludert, som er fullstendig normalt med jentegjenger.
Plutselig ble hun små nervøs for at de skulle ta den siste, ikke at hun egentlig visste hvor mange det var igjen.
Så hun stumpen røyken i et askebeger over en søppelbøtte som det var skrevet "Helene + Ivar 4ever" på, hun måtte le litt.

Inne i butikken var det bare en gammel dame med krøllete lilla hår, hun funderte et øyeblikk på hvorfor alle gamle damer hadde lilla hår.
Men så kom hun på at mange av de brukte farget "leggevann" når de krøllet håret.
Det virket som en ond handling, reise til sykehjem frisøren for å bli pen, men deretter ende opp med falmet lilla hår.
Hun ble ikke for trist av tanken, i og med at gamle folk har så dårlig syn at det gjorde nok ikke noe.
Hun ristet på hodet for å få tilbake fokuset sitt, alle tanker falt endelig ut av skallen.

Så var den der, under mannekengen hang det fire røde lange kjoler igjen.
Hun gikk bort å fant frem størrelse L, fordi greit nok at ho er lubben, men realistisk er hun også.
Prøverommet var lite og luktet lavendel, det var to speil der, et foran og et bak.
Mest sannsynlig en eller annen syk spøk så man konstant må se ræva si.
Hun fikk av klærne sine, hun hadde små røde merker etter hvor buksa hadde sitte ved knærne.
Hun trakk kjolen over hodet og forbi pupper og mage, i et millisekund var alt fint.
Men hun så det plutselig, en liten hobbit som hadde klemt seg inn i en altfor lang rød kjole.
Det så ut som noen hadde rullet henne inn i en gardin.
Hun hadde sett for seg at selv hun skulle se vakker ut i den, men ende opp med å se ut som en sel i kondom.

Hun hadde stått der i et kvarter og bare sett på hvordan kjolen hvilte på føttene, ikke merket hun at det var tårer i øynene hennes.
Men selv hun visste det var på tide å få den av, hun rev den av i en rask irritert handling.
Så kikket hun fremfor seg, dette var sånn hun så ut, det kunne ikke forandres på en dag.
Hvordan i alle dager kunne hun gråte over noe så smått og idiotisk?
Hun tørket tårene vekk fra kinnene å smilte til seg selv i speilet, hun visste det fungerte.
I dag derimot virket det bare idiotisk, og hun ga seg selv et dumt irritert blikk før hun kledde på seg.
Da var det tilbake i army jakke og dongeribukser som var litt for store.

Når hun kom ut så hun en jente stod med samme kjolen og ventet for å prøve.
Det var to andre jenter med, litt kortere og bredere enn henne.
Hun klarte ikke og la være å vente for å se, selvpining eller ei.
Jenta kom løpende ut igjen, og hun så virkelig mer glamorøs ut enn Angelina Jolie.
De andre to stod å kikket på hennes i sjalusi og smilte nervøse mens de sa hun var vakker.
Da var det nok, hun gikk ut av butikken i rask fart.

Ute i gaten var det mange folk som gikk, gamle og unge, lange og korte, tynne og tykke.
Men de gikk i samme gate alle sammen, og det virket ikke som om noen la merke til hverandre.
Så hun kikket tilbake og ristet på hodet, tente seg en røyk og gikk videre.
Hun gikk videre bortover, like lite glamorøs som hun kom, men litt klokere.

- Birgitte




 

HodeShnørr

Våknet opp med håret til alle kanter i fem tiden i Tørdal, var på besøk hos foreldrene mine.
Ute snødde det med et touch av vind.
Bussen ranglet absolutt hele veien.
 Jeg lå å halvsnorket mens jeg hvilte hodet på min egen skulder, angret på den senere.

Poenget mitt er ikke at hele verden er sur og jævlig.
Fordi dette var egentlig en helt vanlig dag.
Bare at snøen var ikke pen i dag, og vinden ikke forfriskende.
Jeg hørte ikke på musikk som jeg pleide.
Jeg så heller ikke den gode siden av å sove på bussen.

Jeg prøver til gjengjeld å finne tilbake til mine kjære tanker.
Så jeg ser rundt i rommet etter noe vakkert, hva som helst egentlig.
Men i dag er det vakreste stygt og det styggeste vakkert.

Plutselig befinner man seg i en labyrint av de styggeste tankene.
Paranoid er alltid den første ute.
Sammen med dem kan man lett finne tvil.
Er først tvil der så tar dårlig selvtillit seg en tur.
Når denne gjengen først har kommet så tenker passiv aggressivitet at festen høres bra ut. 
Når man har mikset disse er resultatet alltid det samme, den siste som kommer er superhurpa.
Superhurpa braser alltid inn i de mest forferdelig klær, ho er feit og stinker hvitløk. 
Alltid blir hun lenger enn hun burde, får faktisk ikke kastet den dvaske kjerringa ut før leggetid. 
Men når jeg sover i natt skal jeg vaske etter tankefesten, og i morgen våkner jeg nok opp med nye tanker.

Perspektivet mitt var rett og slett kjørt over i dag.
Når jeg sov i natt kom den en Grinch inn på rommet mitt og stjal alle mine positive tanker.
Jeg vedder på at han humret godt også, fordi det var ikke så mye å stjele.

Men de var verdifulle som faen.

- Birgitte




Like god kondis som en panda

I det siste har jeg blitt bitchslappet i trynet med en stygg sannhet.
Jeg er 19 år, og jeg er ganske sikker på at min 43 år gamle innrøyka far kunne gått ti ganger så langt som meg.
Altså min mor er like innrøyka, og hun er diabetiker å kunne også gått lett forbi meg, mens hun tok hensyn til blodsukkeret sitt. 
Grunnen til at jeg ikke nevner løping er fordi det er like fjernt for meg som .. fallskjermhopping.
Faktisk skulle jeg heller hoppet ut av et fly i fallskjerm, enn å løpe en kilometer.
Med dette i bakgrunnen er det sikkert ikke veldig vanskelig å tro at jeg er lubben, og lubben er helt greit å være.
Men i såpass dårlig form, det er en annen sak.

Det falt meg inn en helt sinnssyk idé her om dagen.
Det er ingen grunn til at jeg ikke kan forandre kostholdet mitt, slutte å røyke og trene litt.
Utenom en grunn, hittil har min versjon av fysisk aktivitet vært at jeg eier en treningstights.
Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger i året jeg faktisk drikker vann.
Det lengste monogame forholdet jeg har hatt i mitt liv er til cola.
Cola forstår alt fra kos til fyllesjuke.

Altså jeg går rundt to minutter til bussen, og det er det jeg blir påtvunget å gå hver dag.
Når jeg skal ha meg en røyk på skolen går jeg ut og tar en røyk.
Om noen hadde sittet på skuldrene mine med en fiskestang med en colaboks i enden er det fult mulig jeg hadde gått en tur.

 Poenget mitt er at noen må forandres.
Som vil si at jeg må ville forandre noe.
Som vil si at jeg må overbevise hode mitt om at å kose seg ikke er verdt det.
Det kan bli en utfordring.

- Birgitte
 

Birgitte, og alle hun er

Jeg sitter i naturfag timen og hører på den ganske pene vikardamen snakke om, helt ærlig vet jeg ikke hva.
Jeg detter ofte ut i mine egne tanker, spesielt ved anledninger som har med tall eller formler og gjøre.
I dag er det ikke annerledes, så fort hun åpnet lærermunnen hennes falt jeg helt ut.
Derfor er det bare stemmen hennes som gjaller i tomme toner i bakgrunnen.

Siden dette er første innlegget burde jeg vel beskrive meg selv.
På det ytre er jeg en 1,65 "høy" jente, merkelig uproporsjonert med heller kort rød farget hår.
 

Det er altså meg, etter ganske mye arbeid for å se middelmådig ut.
Om morgenen er det en annen realitet, da ser jeg ut som jeg har vært profesjonell narkoman i flere år.

Innvendig er jeg i konflikt om hvem jeg er.
Jeg har en sterk rettferdighetssans.
Jeg har en naturlig evne til å fundere.
Jeg er sta som en okse.
Jeg mangler fullstendig filter og impulskontroll.

Det er meg i korte trekk, og nok om det.

- Birgitte 

Les mer i arkivet » November 2016 » Mai 2016 » April 2016
hits