hits

Den kvalmende lykkelige pessimisten

 Jeg satt snakket med guttungen min p litt over ett r i bilen her om dagen, han forstr ikke hva jeg sier, og han svarer bare i babling, det vil si han har forsttt konseptet med lytting. "Vet du hva det verste som kan skje med en melankolsk person?" Han svarte da "Vovve" "Godt poeng gutten min, ja det er faktisk vre genuint lykkelig det"
Nr man er en generelt pessimistisk lykkeknuser, som alltid venter p at det skal begynne regne enda det er 26 varmegrader ute, da er det faktisk helt utholdelig nr man bare er glad. 

Det er som nr man fr ekstra penger inn p kontoen, da vet man jo innerst inne at noe dyrt gr i stykker. Sist gang tenkte jeg faktisk "Jaja.. n ryker bilen" - Det gjorde den faen meg ogs, det er ikke bra nr en pessimist fr rett, det blir brukt som bevis de neste tre rene det. 
S n sitter jeg p en bombe da, venter.

Jeg kunne selvflgelig nyte yeblikket, ta alt det gode spare p det til senere.
Jeg vil heller grue meg, forberede meg p at bestemor havner i bilulykke, leiligheten tar fyr og guttungen spontant blir en tenring som hater meg. 

Eller sette meg i bilen, kjre en tur mens jeg ser p det fine vret fr jeg henter guttungen i barnehagen, stikke innom en liten butikk jeg ikke har sett fr, kjpe meg en cola legge meg i sola en plass nyte livet.
Klart, da ryker sikkert noe med motoren, colaen gir meg diabetes, det begynner regne og en mke driter meg i panna.

Adios 
- Birgitte

 

Ta seg sammen

Enkel liten setning det der, ta seg sammen.
Hva om man derimot klarer ta seg sammen fra utsiden, mens inni er det fullstendig kaos?
Hva om inni kroppen min, foregr det en fysiologisk og psykologisk krig over hvem som skal ha mest makt?
Skal jeg f lov til lukke ynene sove, eller vil den nylig utviklede kjemiske ubalansen ta over rett og slett?
Vkne netter, fordi jeg ikke har tatt nok hensyn til meg selv og fulgt rutinene mine.
En urolighet som virker i yeblikket permanent, flelsen av kunne klare alt, men fullfre s lite.
Den slitsomme blandingen, en av mine minst likte blandinger.
Hva skjer de neste femten minuttene? Kommer jeg til sove med hodet oppover veggen, eller male lister?
Takk og lov jeg er sykemeldt.

Jeg tar meg sammen likevel.
Roer ned, ikke la det bli hypomani.
Fantastisk id slutte ryke en dag fr en operasjon som snudde hele dagen p hodet.
Kjempesmart bruke timene fr operasjonen p rydde vaske, glup denne uka jeg.
Ta seg sammen. 
Det gr faktisk ann, jeg vet det er fullstendig mulig.
S det er det jeg gjr, fordi jeg klarer ikke slippe ut litt og litt p en normal mte som gir mening.
Her kommer det i enten post it lapper eller noveller.

Jeg har det vel egentlig helt ok ogs tror jeg, det fr jeg vel vite om noen uker.
Jeg gleder meg til det har gtt noen uker.

 

- Birgitte

Tjukk er ikke vakkert

Kan man egentlig vre tjukk og sunn?
Det er noe genuint galt med den nye "elsk din runde kropp" trenden, selvflgelig skal du kunne vre fornyd selv om du veier mer enn du burde.
Det er likevel ett stort m e n her.
Media vil ha mer "normale" kropper frem i mote og andre medier, fordi de er redd for at jenter skal f drlig selvtillit sulte seg selv, eller bli s stresset at de til slutt sliter psykisk fordi de ikke ser ut som plakatjenta.
Det at det er blitt normalt vre overvektig er n i bunn og grunn ikke en bra ting, og n har det seg snn at det er flere mennesker som fr alvorlige helseplager p grunn av fedme, enn det er usikre jenter som sulter seg ihjel.
Du blir vel heller ikke noe lykkeligere av veie 30 kg for mye.
Det er ogs ett gigantisk flertall av folk som til slutt legger seg godt og komfortabelt i en tidlig grav p grunn av dette med overspising og lite mosjon.

Hei, jeg skal vre den frste til si det, jeg er alts en tjukk jente.
Det er jo veldig hyggelig av media kalle det for kurver og at det er like vakkert med en kropp som min, enn en som veier det den skal og beveger seg mer.
Det er veldig hyggelig, det gjr det likevel ikke sant.
Det er f ting vakrere enn en sunn kropp, sunne mennesker, alts ikke tynne mennesker, sunne mennesker som beveger seg nok, spiser med moderasjon og ikke drikker som sjmenn, ser ikke overvektige ut.
Du kan ikke peke p en slank person si at det er en sunn person, fordi det kan man ikke vite.
Du kan ikke peke p en overvektig person si at det er en sunn person, fordi det er den ikke.
Jeg snakker ikke om en som veier 5- 10 kg for mye, det er mye du kan ta med i betraktning, det liker jaggu meg folk gjre ogs, "det kan vre genetikk vet du!" eller medisinering, eller depresjon.. lista g videre.
Den gruppa folk snakker om som en unnskyldning til vre overvektig, hres ofte heller ikke sunne ut, ikke at det er deres skyld.

Jeg sier ikke at man skal peke p overvektige mennesker ytre sin mening om individet, det har ingen noe med.
Ingen kan si du er mindre viktig fordi du er overvektig, du fortjener en god selvflelse.
Derimot at folk prver f samfunnet til tilpasse seg ett samfunnsproblem, for at man kan tvinge media til overbevise unge jenter og gutter om at du er like vakker om s du er godt og vel overvektig.
Det er du nok ikke, jeg er ikke det jeg heller.

Hvis du hadde trkka p en spiker, men samfunnet hadde sagt "Det er like sexy med spiker i foten, kanskje til og med mer, det viser at du er komfortabel med kroppen din" s hadde du vel for faen meg likevel dratt ut den jvla spikeren?
Innerst inne hadde du visst at det ikke var bra for kroppen din.

Det er enklere forandre enn vond vane, enn det er forandre hele definisjonen p vakkert og sunt.
Det er veldig f slanke mennesker med "normal" BMI som ser p ett menneske med BMI oppi skyene tenker "skulle nske jeg s snn ut, litt sliten ut, med drlige kne og hyt blodtrykk" 
Du trenger ikke at hele verden synes du er vakker, det kommer aldri til skje.

Vi trenger ikke innbille folk om at det ikke er vits i jobbe mot en friskere hverdag, en fremtid uten undvendige helse komplikasjoner, fordi det er blitt s mange av oss overvektige, at vi fler at da skal det vre snn.
Det trenger ikke vre permanent, det kan vre forbigende.

- Birgitte



 

Oppvask, sinte gnomer og gjreml

Dagene mine starter ganske likt, guttungen vekker meg med rive i hret mitt fordi jeg er s lur og har barnesenga rett ved siden av min seng.
Det er likevel fantastisk vkne opp med han, han smiler og hver dag klarer han lure seg opp i min seng en ti minutters tid.
Jeg legger Ask p gulvet han kravler etter meg i zombie tempo, jeg legger han i lekegrinden s jeg vkne litt, alt lover godt hittil.

S skjer det, jeg gr inn p kjkkenet for sette p egg, og holder p klikke i vinkel hver gang.
Jeg gr fra vre en takknemlig, lykkelig og generelt fornyd person.
Til synke rundt 30 cm i hyde, akkurat som om dette er en ny type utfordring.
Det er det jo tross alt ikke, jeg starter hver dag med rydde vaske kjkkenet, likevel s ser det ut som om sm sinte gnomer har hatt mat fest der inne dagen etter.


Man kan argumentere for at jeg kan lre av dette, gjre det kvelden fr s ikke dette er noe av det frste en m gjre.
Jeg slokner ganske tidlig p kvelden, men jeg kan jo gjre det rett etter middag.
Man kan ogs argumentere for at jeg kan g inn i streik en helg der og der, bare vente p at noen andre skal gjre det for meg, heller lite effektivt.

Livet er fylt med ting man av og til bare m gjre, som man egentlig ikke har lyst til.

Rydde
Stvsuge
Vaske
Oppvask

Betale regninger
Trene
Fylle og bilen med drivstoff
St opp klokka syv
Dusje nr en egentlig vil sove
Handle matvarer
Handle klr
Beske oldemor
Vre en omtenksom parter
Vre tilstede for alle som trenger det
Lytte til kjedelige mennesker
Ikke ytre det hyt hver gang man syns noen er en idiot
Sette til siden det man egentlig vil gjre, for noe en ikke har lyst til i det hele tatt

Dette er jo ikke ting man m gjre hele tiden, men mange av tingene p lista er ndvendig for og ikke bli sett p som et rasshl, andre ting m man bare gjre med jamne mellomrom.
Dette er noe jeg har sltt meg helt fint til ro med, hvorfor akkurat kjkkenet kan gjre meg s forbanna da, det vet jeg ikke.

Innerst inne s tror jeg kanskje at jeg bare har lyst til vre litt lat av og til jeg ogs.

Exhausted Stressed Housewife with Mop and Cleaning Brush Crying. Pop Art. Vector illustration

Det var det, n skal jeg vaske over kjkkenet sette ut gnomefeller.

- Birgitte

Utblsning

Jeg vil starte med si, jeg tror egentlig ikke noen form for psykisk diagnose ndvendigvis m vre et handikap.
Jeg kan derimot ikke snakke for alle psykisk diagnoser, jeg kan ikke snakke for alle med Bipolar 2 heller, jeg kan snakke for meg.
Det er det jeg skal gjre n.

Til alle prektige middelaldrene mennesker med barn som gikk i klasse med meg noen r, til alle som nysgjerrige bygdedyr, til tidligere lrere, til gamle familiemedlemmer med huet s langt oppi sin egen rv at de ikke kan se skyene mer, til menn som allerede var menn nr de prvde f meg til sengs i tidlig ungdomstiden og plutselig har utviklet moraler.

Jeg er en oppegende kvinne, heldig nok til vre fdt i Norge, av gode omsorgsfulle foreldre, sster til en fantastisk bror.
Jeg har en snn, og jeg er ikke en perfekt mamma, men jeg gjr en jvla god jobb i det, og det er ikke til tross for at jeg er har en diagnose, det er fordi jeg prver alt jeg kan hver dag, jeg prioriterer han og meg selv, i en balanse som m til for en stabil hverdag for begge.
Det er fordi jeg som person har noe som heter fornuft og empati, det er fordi jeg ble oppdratt p en riktig mte av mine foreldre, fordi de lrte meg forskjellen mellom rett og galt, de gjorde det klart at for oppn noe s m man jobbe for det.

Det er ikke til tross for noe ting, det er fordi jeg gikk aktivt inn for ikke vre en shitty person som bruker alt som en unnskyldning.

Jeg fr likevel hre med jamne mellomrom, "det gikk jo bra jo" til mennesker sine store forundring, ogs mange som ytrer "hvordan skal det g?"
Mitt sprsml er, er jeg tidligere  eller nvrende kriminell? 
Har jeg gjort noe, som p noen mte kan peke til at jeg ikke er i stand til tenke som andre mennesker?
Jeg har gjort dumme ting ja, som alle andre jeg kjenner.
Jeg kan vre eksentrisk, sta, dumsnill, naiv, arrogant og mange andre ting.
Jeg er ikke ond, slem eller usympatisk.
Jeg kjenner mennesker som er foreldre som ikke burde vre det, nesten alle kjenner noen.

Poenget mitt er dette, om noen flte jeg kanskje kom til havne i den kategorien, fordi jeg hadde jo den diagnosen jeg hadde, og jeg virket litt bortgtt der en stund.
Du trenger ikke si det til meg, jeg bryr meg katta om hva du flte om meg fr.
Hvis man blir kjent med meg, virkelig kjent med meg, kan jeg garantere at jeg kommer til overraske deg positivt.
Det er fordelen med at folk allerede tror du er nuts.

 


 

Livet skulle aldri vre en dans p roser

La oss starte rolig her, med ett simpelt sprsml til deg som leser.
Hvordan kan du velge livet, i viten om at det aldri kommer til bli enkelt?
Aksepter at det ikke er enkelt, og at det er heller ikke et fasitsvar p hvordan akkurat du skal leve livet ditt. Du trenger verken leve det p en fantastisk mte, til det fulle, nrme grensen eller gjre som alle andre. Du trenger heller ikke leve det p den mten du som person hadde sett for deg, fordi rlig talt, har du hatt de samme synene og tankene bare de siste 5 rene?
Kan du p noen mte si at du selv alltid har visst best, tatt gode og gjennomtenkte beslutninger i livet ditt? Jeg kan ikke pst at jeg har gjort det den siste uken engang.

 

Jeg har ikke lrt s altfor mye p mine lusne tjueen r p denne jorda, derimot s har jeg forsttt at om alt skulle g etter mine forventninger og planer, s hadde jeg nok ikke sitte her den dag i dag.
I mitt pessimistiske hodet skulle jeg bare vre her til jeg ikke ville vre her mer, jeg skulle ha noen forhold, en jobb, feste og ellers vre en ensom sjel til dagen noen dro i en bryter for meg og sa nok er nok.
I stedet skal jeg bli mamma, en rolle jeg s for meg bare kvinner som ja.. min mor kunne klare, kvinner fylt av kjrlighet og ingen tanker for seg selv.
Jeg har aldri vrt fylt med kjrlighet, men heller selvsympatiske tanker om hvordan verden ikke passer meg og mine behov, kanskje definisjonen p egoisme.
Det falt meg ikke inn fr for noen r siden at det var mye enklere for meg tilpasse meg enn skylde p hvordan resten av samfunnet ikke passet meg perfekt.

Plutselig er jeg fylt av kjrlighet for en liten tass som jeg ikke engang har mtt enda, de fleste problemer blir ganske trivielle i forhold, jeg har ikke engang tid til bli skikkelig deprimert, det er en ny form for depresjon. En n virker omgivelsene mrke og dystre, men jeg fr dusje, spise, g meg en tur og ta vitaminene mine som er vanskelig nok forst seg p, men ikke engang flelsene mine er mine egne, og takk og lov for det.
Ikke misforst, jeg har vrt hyt fungerende de siste rene fra fr av, jeg pleide bare vre det fordi jeg skrudde av flelsene mine til de gikk bort, n fr jeg lov kjenne p dem, men ikke overtas av dem.
Alt dette har forandret seg fordi jeg la fra meg planen min, forventingene til hvor mye lykke jeg skulle f lov til ta imot, jeg sluttet tenke p hva jeg fortjente og ikke.

Glad for at jeg rakk leve igjennom feil og idiotiske beslutninger tidlig i livet, enda gladere for at jeg kan ta imot denne nye rollen i livet mitt med pne armer.
Jeg vet hva du fr ut av leve for midlertidig lykke, bare ta hensyn til deg selv, tenke en uke om gangen frem i tid.
Det kan vre underholdende nok det alts, en liten stund.
Mangle noe man ikke vet hva er nok en av de verste flelsene jeg vet om, trodde bare ikke p en million r at det var ett barn som skulle gi meg all denne lykken.

Nr det kommer til selve mamma rollen skal ikke jeg late som jeg har en eneste id om hvordan den kommer til bli, jeg mangler kunnskapen, erfaringen og alt som skal til for gjre alt riktig der.
Jeg skal derimot gjre mitt aller beste og litt til.

Kanskje ikke for deg, men akkurat for meg, s har det funket utrolig bra, og bare eksistere, se hva som skjer. Hverken hpe p den store lykke, eller en strre nedtur.
Bare gjre noe med det livet jeg lever, jeg har ikke trengt drastiske forandringer eller ti make overs, jeg har beholdt litt av meg, kastet det jeg ikke likte og eksistert videre.
Om livet hadde vrt en dans p roser hadde jeg aldri i verden vrt s heldig som jeg fler meg n.

- Birgitte Grave



 

Hvor langt skal man egentlig g for virke frisk, normal og flink?

Jeg er i evig konflikt med meg selv over dette sprsmlet, hvor langt skal jeg dra det? Hvor mye innsats skal jeg egentlig gi for virke til vre i den mentale statusen jeg selv tror samfunnet forventer av meg?
Jeg sier ikke at jeg har p meg en maske tjuefiresju, men hva med stundene eller periodene jeg ikke har det bra, fordi det er virkelig s enkelt, at man ikke har det bra.
Det er ikke en overhvelemende flelse, den bare er der, pirker deg under hjernebarken for minne deg p at du er ett molefunkent menneske.

Av og til fler jeg meg som Alice, jeg datt ned ett kaninhull og havnet i en verden jeg ikke forstr meg p, hvor alt fles ut som en drm og den eneste mten forlate stedet er vkne opp.


De som noen gang har hatt en vken drm (En drm hvor du vet du sover, og underbevisstheten din velger hva som skjer) vet hvor frustrerende det er ikke klare vkne nr noe blir for intens.
Verden er fylt av sosialt akseptabel oppfrsel, utseende og ideologier.
Den er derimot fattig p originalitet, ikke fordi det ikke finnes originale mennesker, men fordi det er livredde for vise seg frem.

Hvem kan klandre dem? 
Det er selvflgelig mye enklere prve s godt man kan passe inn i boksen hvor flesteparten av samfunnet ligger koser deg.

Det som er undersiden med dette ville passe inn, er hvis du ikke gjr det naturlig.
Om det er diagnoser eller personlighet som spiller mest inn for meg kan vre det samme, aldri vrt ett sprsml jeg har vrt for nysgjerrig p.

Det er nr jeg er sliten utenfor det normale, hvor hodet sprenger, musklene er slappe og hodet ditt gr i ndmodus.
Mitt ndmodus er enkelt, for guds skyld ikke mist ansiktet ditt, press p til du ikke kan mer.

Som regel gr det bra ogs, kommer meg hjem, prver glemme alt jeg har tenkt p, skyv det ned i en skuff ikke jeg har nkkelen til. 
Men hva om det en gang ikke gr bra? 
Og fordi tro det eller ei, jeg er veldig opptatt bli sett p som ett friskt menneske, siden jeg mesteparten av tiden er det, har presset meg for langt, og jeg gr p en skikkelig smell.
At terskelen for meg faktisk pgrunn av flere innvirkninger er hyere for meg enn andre, men fordi jeg var for stolt til innse det, dela meg selv.
Vel, mer enn det er det ikke noen vits i spekulere over det, den eneste mten faktisk finne ut av det, er bare vente se.
Ta livet som det faller seg, hvor enn det faller.

Kanskje jeg en dag passer inn i verden under kaninhullet.
Hvis du fler det p samme mte, kanskje du en dag gjr det ogs.



- Birgitte

 

Naken Karaoke For Seg Selv

Tenke seg til, en lubben kropp som hopper rundt i stua etter "What a feeling" er ikke det vakre elegant bilde jeg hadde i hodet, jeg endte med se ett horribelt speilbilde av meg selv i tv skjermen. 
Det gjorde flere ting klart for meg, jeg har et helt annet bilde av meg selv i hodet enn realiteten, jeg m slutte spise som en hobbit og ikke minst, hva i alle dager er det jeg gjr med livet mitt som gjr karaoke i fdselsdrakten til hydepunktet av uka mi?
Jeg har ett poeng her, jeg lover.
Du skjnner, de siste rene har jeg forandret meg p mange stadier, men det jeg har merket mest er alt stresset, det er selvflgelig fullstendig normalt nr man begynner etablere seg, men jeg har syrlige tanker om jobb, oppgaver, fremtid, penger, kjrlighet og absolutt alt annet.
Fortidens meg hadde absolutt ikke noe problem med ta dagen i hornene nyte hverdagen, jeg ga flatt faen i ansvar, konsekvenser eller forventinger.
Det kom forresten med ganske mye konsekvenser, hvis du lar vre mte opp p skolen lenge nok vil noen gjerne observere det p ett eller annet punkt.
Uansett hvor mye dritt jeg grav meg ned i, s klarte jeg alikevel alltid ende opp helt allright, jeg vet ikke om jeg skal takke flaks eller evnen til overse kjeft og advarsler, men noe funket.

S hverdagen har alts blitt snn, jeg reiser p jobb, for f en utdanning, for f penger, for kunne kjpe dritt jeg ikke enda har lyst p.
Innimellom alt dette ser jeg av og til gamle kjente, en sjelden gang er de edru, De spr hva som er nytt, jeg sier jobber og jobber fordi det er det jeg gjr.
Jeg tenker alltid at jeg skulle nske jeg hadde noe annet dele med dem, men svare med "Jo her om dagen dansa jeg i undertyet p bordet etter gamle rockeballader, og s sovna jeg p sofaen i en time, s prvde jeg se om jeg kunne st p henda, det kan jeg ikke.. ogs jo! Jeg s den siste episoden av walking dead, den var shait" blir vel kanskje over grensa merkelig selv for meg.
Eller svarer alle med monotome kjedelige svar fordi de ikke vil dele den merkelige nye mten takle liten fritid p, og alle tenker "Nei, det blir kanskje for rart"
Eller enda verre, er det ikke s mange mennesker der ute som finner rare ting gjre for vkne p en fridag, og jeg er s sr som jeg har blitt pmint p mesteparten av livet.

Det jeg derimot har kommet frem til, den trre konklusjonen : Jeg vil ikke at livet skal bli s mye mer serist enn det her, jeg er ikke klar for s mye mer enda, dette er enn s lenge en helt ok mengde stress, jeg m frst og fremst f meg en hobby, s ikke livet mitt blir til en remake av gjkeredet.

Takk for meg og rablinga mi.
- Birgitte 
 



 

To testosteron fylte vesener stjal sndagene mine, uten og engang vite det.

Fr pleide sndagene tilhre meg, det pleide bety serier j e g likte og timevis med daffing, gjerne ifrt antrekket jeg var fdt i og en altfor tykk dyne.
Ettersom livet ikke kan forbli det samme for alltid var denne tradisjonen dmt til forandre seg, jeg var derimot ikke forberedt p akkurat hvor mye.

Jeg sitter i hjrnet av sofaen, i samme rom sitter to testosteron fylte vesener med fravrende blikk og ser p menn i tights lpe etter baller, av og til vil det komme noen lyder fra disse vesenene, ofte i form av mindre enn konstruktiv kritikk.
Mennene p tv'en klynger seg sttt og stadig sammen i store fellesklemmer, men en sjelden gang vil en liten mann fange ballen og lpe hele veien til den andre siden av banen, som betyr touchdown.
Nr dette skjer vil de to testosteron fylte vesnene enten lage glade optimistiske lyder, eller lyder som kan minne om en sint bulldog.
Jeg derimot, pleier gi blanke faen i hvilken side av banen som blir lpt over, men ser jeg en fin rumpe blant disse mennene i tights kan det hende jeg viser litt optimisme.
Noe som fr meg til fra gang til gang lure p hvorfor denne smtt homo erotiske sporten blir spass godt satt pris p blant disse testosteron fylte vesenene.

Disse sndagskveldene er ofte fylt med annet like tilfredsstillende form for underholdning, for dem som ikke viste det er dette ofte en veldig satt pris p liste med underholdning for menn i tjuerene (og sikkert alle andre menn)

* Mennesker som slr seg p film, gjerne de uheldige som slr sine stakkars testikler p en eller annen tilnrmende morsom mte.
* Spill, ofte i form av vold, fart eller fotball.
* Filmer, men bare de med hjernenummende humor, biler i fart eller eksplosjoner.
* Mat, all form for mat, men helst pizza, burger eller kebab.
* Sport, trenger absolutt ikke vre laget de heier p, s lenge noen lper etter skinnklumper er det godkjent.

Midt oppi alt dette sitter jeg her, p sndagskvelden min, litt forvirret over hvordan livet har forandret seg, en ukedag av gangen.
Dette er noe jeg m leve med seks mneder i ret, det er absolutt helt mulig, av og til m man komme frem til kromprismiss i hverdagen sin.
Min ikke alltid s bedre halvdel har helt sikkert mtte kommet med kompromiss han ogs, en eller annen vakker dag finner jeg nok ut akkurat hva det er.
Frem til det, skal jeg sitte her og fundere videre over min mann sin fascinasjon av se menn krangle over baller.

Til andre som har mtte forandre hverdagen sin, re plugger og god musikk kommer en lang vei, just saying.

- Birgitte

Nr det ikke lenger er et alternativ gi opp.

Det er slitsomt vre ett aktivt medlem av samfunnet, spesielt nr en aldri var helt sikker p om man var skapt til det.
Reise p jobb, vre sosial og holde et rent hjem, noen ganger er en av tre alt man kan klare, og andre ganger gr ikke engang det.
Man kan bli s stresset av presset av alt som forventes av en, at om man tenker p det kjennes det ut som et midlertidig hjerteinfarkt.

Er man sliten nok over lengre tid, er man s p grensen at det kan fltes ut som hvis man senker skuldrene vil det komme ett angst anfall fra det mrkeste hjrnet i helvete hoppende p deg.
Man kan nesten se det, angst monsteret sitter p skuldrene dine og river deg i hret ler hysterisk, suger energien din ut av hjernen din med sugerr og spytter det i bakken s du sklir og faller.
Du reiser deg igjen, med det siste av energien din, den man ikke nr til og du gr, du gr videre fordi du enda kan.
Det har ikke lenger en dritt gjre med og du v i l g videre, du vet bare at du kan ikke gi deg fr du m, du kan ikke stoppe g fr du ikke lenger kan.

Angst monsteret har n teamet seg opp med aggresjon, og de river med dramatiske tak i hodet ditt til du bare kan fle tomhet.
Det er ikke lenge fr du blir bitter, og er du frst blitt bitter s er ikke depresjonen langt unna, og den jvelen kan triks angst og aggresjon ikke har hrt om engang.
Det er en ond sirkel man ikke kan gjre annet en hpe p at bryter opp en vakker dag, men du fler kanskje ikke at det finnes s mye vakkert igjen i verden.

Vel det du har gende for deg er at du fortsetter g, det er s mange som deg som legger seg ned og ikke reiser seg igjen, men du gr, faen av og til lper du til og med!
Ingen andre enn du vet hvor mye skuldrene dine kan bre, ingen andre vet hvor sterk du faktisk er, om noen kan bekjempe verdens angst monstre s er det du.

Og selv om ikke resten av verden str p sidelinjen heier, s kan det enda hende du vinner lpet imot all odds.

- Birgitte



Utsettelseproffen

Jeg tror virkelig de fleste vet hvordan det er ha tenkt "Jeg skal gjre det i morgen, neste uke.. snart" spass lenge om gangen at det til slutt er s mye stress i kroppen at leddene dine knekker mer enn vanlig, brystet trekker seg sammen og du kan sverge p at hret faller av!
Vel, den hemmelige koden gode samfunnsdeltagere vet om er at s fort man har gjort det, borte, vekk og gravd ned til neste oppgave dukker opp.
Problemet mitt er at jeg virker til glemme det, h v e r eneste gang, og blir derfor plassert i en ond sirkel av "Burde ha gjort, m f gjort og livsviktig bli ferdig med" som mest sannsynlig kommer til ta knekken p meg en dag.



Dere skjnner jeg er en person som kan f et meget lite sjarmerende "freak out" over noe s enkelt som fylle ut ett papir, eller ta en telefon som ikke ndvendigvis trenger vre ubehagelig, men jeg trives tydeligvis med utsette noe til det absolutt siste sekund, og gjerne noen dager etter det ogs.
Det er en forferdelig uvane jeg ikke har den fjerneste id om hvorfor jeg har dratt p meg, jeg har vrt snn siden jeg var liten kneip.
Jeg kan huske kaste timeplaner i veikanten nesten fra frsteklasse, jeg gjorde jo aldri lekser, og i starten hadde jeg ganske kreative unnskyldninger p hvorfor jeg ikke hadde gjort dem ogs, men etter en stund gadd jeg ikke engang det.
Det var snn med alt, rydde rommet, g ut med spla, spise opp middagen, for det utrente ye kunne det se ut som jeg var virkelig rebelsk, men jeg tror hjernen min hadde en bryter med alt jeg gjerne ville gjre, som skrudde seg p s fort noen foreslo noe annet.



Denne evnen til utsette var ikke srlig sjarmerende nr jeg var tte, og den er i hvert fall ikke sjarmerende n som jeg er tjue.
Den strste forskjellen er at n gr det utover meg, og rlig talt bare meg, ooog kanskje gubben som m hre p bitchingen om en eller annen minimal oppgave jeg m f gjort som jeg ikke fr startet p.
Det som er rosinen i plsa er vel at han ogs er en som utsetter, s her bor vi to late mennesker som ikke fr startet p oppgavene sine, ja.. ta deg noen sekunder for prve se for deg hvordan leiligheten vr ser ut.

S da spr jeg den som leser, finnes det noen enkle triks eller er det bare hjernevaske hodet mitt til begynne p oppgaven s fort muligheten er der?

Fordi rlig talt, snn som livet mitt er satt opp n er egentlig bare godtatt av kunstnere og halvveis alkoholiserte mennesker.
Jeg m f struktur i livet, og jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal starte.

Kanskje skal jeg lage en liste.. i morra.

- Birgitte

System i flelsene

Jeg er ganske sikker p at jeg ikke er den eneste personen der ute som venter p det riktige tidspunktet ha et lite sammenbrudd p, om s det skulle vre miste besinnelsen eller virkelig la seg fle p tristhet, tomhet eller ren sorg.
Sannheten er at vi lever i et samfunn som i utgangspunktet ikke har tid til flelsene dine, og enda mindre tid til konsekvensene av disse flelsene. Noe som gjr det ganske s faens innviklet finne et tidspunkt innimellom avtaler, jobb, svn og andre generelt viktige oppgaver, til bare vre fullstendig menneskelig en liten stund.
S har det seg ogs snn at personlig s vil jeg ha noe ut av dette sammenbruddet, gjerne et reelt resultat og en lapp som sier at jeg n ikke trenger gjre det igjen p en lang stund. Om jeg ogs kunne ftt en liste over hva som gjorde at jeg hadde flt meg som jeg gjorde i alle disse ra, s hadde jeg vrt meget takknemlig.

For meg er det som du kanskje n har skjnt, veldig vanskelig forst meg p flelser og hvorfor vi har dem.
Jeg lever fortsatt med ett lite hp inne i meg om at en forbipasserende en dag peker p meg og skriker ut hvorfor jeg er delvis tom og deprimert like ofte som jeg skifter bukser.

Derimot s vet jeg nok innerst inne, at s altfor mange andre ikke vet hvorfor de fler som det fler, det er nokdessverreganskenaturlig kjenne p kroppen at noe er galt, uten ndvendigvis ha en konkret grunn for dette.

S i kveld vil jeg at alle som har flt seg, la oss kalle det litt "funky" i det siste, sier dette til en annen person.
Be om en klem, om du er en person som liker klemmer.
Mest av alt, innrm for deg selv at det er rom for forbedring, og finn ut hva i livet ditt du k a n forandre for oppn dette.

Og ikke minst, nr du har mestret dette, finn meg og fortell meg hvordan i alle dager du klarte det.



- Birgitte

Smerte

Smerte kjenner ingen alder, farge eller religion.
Smerte er fullstendig fordomsfri, det om du er rik eller fattig tar ikke smerte seg nr av.
Man kan faktisk vge pst at smerte diskriminerer ingen.

Du kan vre en nitti r gammel mann med trykksr, en frti r gammel revmatiker, en tjuering med overbevegelige ledd eller et spedbarn rett ut av fdselen med noe som ikke ble utviklet skikkelig.
I teorien m man jo si at variasjonen er noe beundre, men i realiteten skulle jeg n nske disse lumske smertene kunne vrtforbeholdt menneskene som fortjente det.

Smerte gjr ogs noe med mennesker, det tapper for energi, det tynger p psyken og man fler seg ufullstendig.
Jeg selv drukner tidvis i min egen selvsympati og kjenner sjalusien brer seg over alle disse fullstendig friske menneskene der ute.
Da har jeg ikke annet valg enn minne meg selv p at smerte ofte er usynlig og jeg har absolutt ikke innsikt i hvordan en annen person fler seg p innsiden.
Jeg glemmer at jeg ikke kan se om en person selv har det vondt, om s det erstemningbaserteller fysisk s kan ikke jeg se dette.

Alle vil vre friske, veldig f mennesker liker fle at ens egen kropp gr imot en, uansett alder s vil man ikke fle seg mindre enn man er.
Alle vil nok egentlig kunne orke alt, selv tror jeg virkelig alle egentlig vil jobbe, noen velger la vre fordi yrket er feil, andre kan ikke.
De som ikke kan m det vre forferdelig for hvis man tenker over det, fordi yrket er fortsatt noe som spiller en stor rolle i flertallets liv, dette handler jo om noe s enkelt sommestring flelse.

Jeg klarer jobbe, det kan noen dager gjre vondt, men jeg klarer og er utroligtakknemligfor det.
Dersom smerte hadde tatt fra meg min sjanse p et yrkesliv, s hadde jeg virkelige flt meg videre forbanna og forferdelig om noen skulle kalt megunna sluntrer.
Derfor hper jeg flere folk med tiden kan innse at smerte er usynlig, man kan ikke gjenkjenne det uten videre, derfor heller ikke vite hva ethvert individ m igjennomflelsemessingnr de ikke kan jobbe.

Du vet aldri heller, smerte diskriminerer ingen, og neste for tur kan vre akkurat deg, eller kanskje det allerede er.
Da er i s fall jeg p din side og hper det beste for deg.

- Birgitte

Omfavn det unormale, aksepter hvem du er.

Jeg er helt rlig mkk lei av at alt som ikke faller i kategorien perfekt skal fikses, pusses og styres med. I de siste fem rene har jeg gtt p medisiner med sm pauser, s fort jeg var noe annet enn tilbakelent og nonchalant s var jeg plutselig p medisiner igjen.
Hvordan skal jeg kunne lre meg hvordan takle hverdagen med stttehjul borra fast i mentaliteten min?
Ja, det ta medisiner for meg er helt frivillig, men nr du fr beskjeden om at du trenger det for fungere best mulig, s legger det gjerne svaret i hendene dine.
Alle vil vre normale, spesielt vi som fler oss mindre enn normale, mindre enn perfekt og til tider til og med i veien.
Jeg vil ikke fle meg i veien, jeg e r ikke i veien.
Det skal heller ikke du som sitter der hjemme fler at du ikke passer inn i samfunnet, om du sitter med smerter uten noen fysiske grunner til dette, s er ikke det deg det er noe galt med.
Du er fortsatt et menneske, du er til og med kanskje noen sitt favoritt menneske, akkurat som du er.
Det er ikke din feil og din alenes at du har det vondt, er redd eller sliter med forst alt rundt deg.
Det er normalt og vre redd, trist og forbannet.
Selv om disse flelsene ikke alltid blir tatt like godt i mot av samfunnet, s er det fortsatt like mye en flelse som noe annet.
Til sist og ikke minst, s er det din flelse.

- Med kjrlighet fra Birgitte




Min skrudde men heller utmerket normale morgenrutine

Det frste som faller inn i knotten min denne morgenen er:
Nei, ikke i dag.. hvilken som helst annen dag, men i dag skal jeg ikke st opp.
For frste gang p lenge vr hodet mitt og kroppen min helt p blgelengde.
S dette var reaksjonen jeg hadde til klokka:

Deretter l jeg der ganske lenge stirret i taket mens jeg hpte p at jeg skulle spontan sovne.
Det gjorde jeg alts i k k e, s jeg dro den slitne iskalde kroppen motvillig ut av senga.

Jeg mtte nesten ta min daglige bekymringrunde rundt i stua, hvor jeg desperat prvde sette dagen i orden.
Jeg trenger alltid denne runda til huske hvem jeg er, hvor jeg er og akkurat hva jeg skal.

Nr jeg endelig var ferdig, og hadde minnet meg p at det var en helt normal morgen, alt jeg skulle var dra p skolen.
Da var det neste ting p lista, badet.
Jeg var heller lite begeistra for det ogs..

Jeg prvde minne meg selv p at dagen kom til g fort, og snart vknet jeg litt.
Jeg tok helt og holdent feil.
Etter det var det medisiner, ryk og te p morgenen (som har aldri gidder koke vannet til s tidlig, smaker dritt)

Nr jeg hadde kastet bort nok tid p utsette starten p dagen mtte jeg skynde meg til bussen.
Jeg sa hadebra til en Stian som befant seg i drmmeland og ut av dra var det.
Mens jeg stod der forbannet verden mens jeg ventet p bussen vknet kroppen sakte til.

Alt i alt har det vrt en helt grei dag hittil.
Jeg har ikke vknet helt enda, men jeg vedder p at energien kommer snikende.


God morgen & gode morgen rutiner til alle sammen!

- Birgitte









En Treig Start

Er det bare jeg som av og til sitter venter p at livet skal starte?
Som om det finnes en startknapp noen bare sitter stirrer p i hodet mitt.
Innerst inne vet jeg at det er ingen andre enn meg som kan trykke p den.
Det er bare det at det er ingen som forteller hvor den er, det er hundre forskjellige knapper der, og ekstremt rotete.
Jeg lever jo forsvidt, dag etter dag lister seg forbi og plutselig finner jeg meg nostalgisk.
Nr man var barn s skjedde det aldri at man stoppet seg selv fra leve, det fantes ikke tvil.
P et eller annet punkt mistet jeg fryktlsheten, kanskje til det bedre, ikke vet jeg.

Klart, s lenge jeg fortsetter mitt liv fylt av rutiner, s skjer det nok en dag.
Knappen er der jo en plass, herregud jeg kan bare trykke i vei jeg, s man nok flaks en dag.
Den dagen vil vre en stor dag.
Fordi uansett hvor treig starten har vrt hittil, vil det fortsatt vre en brstart.

- Birgitte




Fanget I Skinnet Sitt



ynene stirret skuffende tilbake fra et skittent speil.

Hun veiet opp hele seg, fra trne til hodet.
Aldri hadde hun dmt noen s hardt som n.
Hun var nemlig ikke en dmmende person, hun var snill og forstelsefull.
Derimot den personen som stirret tilbake p henne foraktet hun, ikke fordi hun hadde gjort noe galt.
Det var hvordan hun s ut hun hatet, alt var kvalmende.
Ansiktet var fult av merker, ujevnt og uferdig.
Magen var for stor, forskjellig fra alle andres.
Lrene var for vide, de hadde blitt voksne for fort.
ynene hennes stakk ut, de var for store og stirrende.
Munnen var for liten, hvem ville vel kysse noe snt?
Klrne hennes var umoderne, hun forstod seg ikke p mote.
Etter ha lagt merke til hver minste detalj, da bare stod hun der, skuffet.

Hun kunne hre noen jente kvitre p vei inn p skoletoalettet.
Man kunne hre at de var feilfrie, de var glade, populre og selvsikre.
Hun snek seg ut mens de ikke fulgte med, hun orket ikke lage et smil.
Med hodet fult av de styggeste tankene gikk hun rundt hjrnet og mtte hverdagen.
En gang fult av femtenringer var hverdagen, vesener s mye bedre lagd enn henne.

__ __ __ __ __ __ __ __ __ __ __ __ __

Der kom hun sm lpende rundt hjrnet, han hadde ventet.
Han kunne ikke tenke seg noe vakrere, hun var ikke som alle andre.
Hun hadde former, hun s ut ut som en kvinne.
Han elsket hvordan hun kledde seg, det var ikke helt likt de andre jentene.
Hret hennes var mrkt og halvlangt, ikke sprayet ihjel med alt av hr produkter.
Ansiktet hennes var det vakreste, store vakre yne, liten dukkemunn og rde kinn.

Han hadde bestemt seg i dag for at han skulle f henne til smile.
Det var dagens ml, ambisjon og oppdrag.
Han var ikke lenger bare en del av en guttegjeng, i dag var han supermann.
Supermann skulle ikke redde verden i dag, han skulle f denne vakre unge damen til smile.
Han flte seg kanskje ikke god nok for henne, men kanskje.. bare kanskje, s synes hun at han var god nok.
Han hadde kjpt cola, boller og en pakke ryk til dem.
Det var hans superkrefter i dag, han skulle ikke trenge mer, bare han ikke dreit seg ut.

Men faste og bestemte skritt gikk han mot henne, prvde smile uten se skummel ut.
Hun kikket opp mot han med et sprrende blikk, han glemte helt hva han skulle.
Alt som kom ut var et "Hei.. du var veldig fin i dag"
Det var alt som skulle til, ingen superkrefter mtte til i dag.
Hun smilte, og verden var reddet.

- Birgittte

___________________________________________________

Se deg selv igjennom noen andres yne i dag

Verdens Beste Bror

Kent har bursdag i dag, ikke en stor eller veldig betydningsfull bursdag, han blir 23.
Med det i bakhodet bestemte jeg meg for skrive hvorfor jeg er en utrolig heldig jente som har han som bror.

Hele barndommen var Kent utrolig snill mot meg, han passet alltid p meg.
Han var heller aldri sjalu, ondskapsfull eller halvparten s utspekulert som jeg var.
Han delte alt han hadde, det var ikke noe som bare var hans og ikke mitt.
Han kunne bli illsint p meg, men han ville ikke sl eller sparke som andre barn.
Hvis jeg var fullstendig rabiat og umulig, s kunne han "sladre" men nr han inns at jeg fikk mye kjeft, s stoppet han de.. de skulle liksom ikke kjefte p meg heller.
I helgene nr jeg ville se p tv, s var jeg altfor pinglete til g ut i stua alene.
Min lsning p dette var vekke en gretten Kent, det var det samme hver gang, han hylte "MAMMA! PAPPA! ho vil ikke slutte!"
Det endte alltid med at han fulgte meg ut i stua, uansett hvor irritert han var.

Det er mange sm ting jeg husker fra vi var sm.
Han sa ofte at han skulle nske jeg var broren hans s han kunne gi meg skikkelig juling.
Aldri ble jeg broren hans, aldri ga han meg juling.
Det minnet som detter mest inn i huet p meg nr det kommer til Kent, er nr vi hadde ftt masa oss til ballonger.
Jeg stod bak huset surra med min, s fly jvelen plutselig avgrde, og jeg h y l t e.
Kent kom lpans som en tulling, som han alltid gjorde hvis det hres ut som jeg hadde sltt meg.
Han trsta og ga med en gang sin ballong til meg, som om det bare var en selvflge.
Snn var alltid Kent, snill som et lam helt fra starten.

Vi var alltid gode venner, gikk som regel sammens til bestemor etter skolen.
Han var aldri noe srlig flau heller, som mange andre storebrdre var over smsskna.
Han kjpte ofte et eller annet crap jeg ville ha fra butikken ogs.
Folk sa alltid at jeg hadde s snill storebror, og det visste jeg godt selv ogs.

Nr vi ble eldre og jeg umulig s var han fortsatt snill.
Nr han ble interessert i kickboxing, eller det vil si begynte p det s pleide vi lekesloss p plenen bak huset.
Jeg fikk egentlig lov til sl s hardt jeg bare kunne, mens han egentlig bare stoppa slag.
Hvis jeg p en eller annen mte klarte faktisk treffe han, s ble han bare glad for at jeg traff.
Han viste meg selvforsvar helt siden jeg var lita, ingen skulle skade lillesster.

Hadde jeg ikke hatt Kent som storebror hadde barndommen vrt trist og kjedelig.
Ikke hadde jeg hatt noen som ville underholde meg nr jeg kjedet meg, eller lures til rampestreker han egentlig var litt for fornuftig til.
Ingen skylde p nr jeg hadde gjort noe jeg ikke skulle.
Utallige badeturer, bilturer, timer med spilling, konglekriger og snballkriger senere s er vi her.
Vi er litt eldre, en smule klokere men fortsatt like glad i hverandre og selvflgelig foreldrene vre.


Kent kommer nok aldri til g fra rollen som storebror.
Er man s heldig vite at man alltid har noen bak deg, uansett hva det skulle vre, da kan man ikke klage.

Jeg er utrolig glad i deg Kent, kunne ikke hatt noen bedre bror.

- Lillesster


(Gamle bilder)








"Jeg blir grn alts"

Jeg tenker det ofte for tiden.
"Fy faen det her gr jo ikke"
Det er helt fantastisk hvor lite som trenger skje fr jeg fler meg kjrt over av ti lastebiler med stress som hovedprioritet.
S derfor forsker jeg bare stresse ned, men for stresse ned m jeg fjerne meg fra stedet.
Det kan jeg jo ikke der og da, s jeg omfavner stresset, tar det til meg som gratis sprit p en lrdagskveld.
Til slutt str du gynger midt inne i en folkemengde, du prver ikke dytte til noen, du er fanget.
Du tenker at du m bare roe ned, du kan fint klare holde p stresset en stund til.
Du tar syv skritt, p det ttende smeller det.

Du faller om, helt om.
P bakken ligger du i fosterstilling, tenker bare p alt du ikke har gjort.
Det startet med et lite "stressefr" som bestod av en oppgave som skulle leveres inn, men utviklet seg til et stort tre av "Hva i helvete gjr jeg med livet mitt?!?"
Du tror du mister det lille vettet du hadde igjen, det forsvinner snart.
Snart sitter jeg i tvangstrye med et apatisk blikk og ticks.

Men det er der enda, vettet ditt.
Det er en tti r gammel mann med kost, som prver s godt han kan og rydde vekk stresset.
Men har en gammel, har en blre p strrelsen med en drue, leddgikt og diabetes type to.
S du har vre s god og bare gi han litt ekstra tid.

Ta deg en drink, les en bok, spill et voldelig spill, f deg et knull, ryk, sov.
Uansett hva som funker for deg, ikke la deg stresse helt vekk.

Calm the fuck down




- Birgitte

Bipolar


Jeg skal skrive om noe jeg aldri trodde jeg skulle.

Ikke fordi jeg er s jvlig glad i privatlivet mitt.
Men fordi tema er enda ikke helt kjent for meg.
Jeg har absolutt ingen id om hvordan jeg skal starte, s jeg bare starter.

Jeg er for det meste en helt normal person, samtidig s har jeg sregne "egenskaper" fra fr av.
Nr jeg gikk p ungdomskolen husker jeg at jeg var ekstremt forvirret, utenfor det vanlige med hormoner herifra til helvete.
Jeg visste aldri helt om jeg var trist eller glad, det skiftet utrolig fort.
S jeg slo meg til ro med at jeg kan bare var litt hormonell og flsom.
Helt til jeg forstod at jeg aldri hadde vrt spesielt flsom, jeg grt ikke om noen sret meg.
Jeg ble ikke ofte sint heller, det smalt bare skikkelig nr det frst smalt.

S kom frste depresjonen, uten ha noen id what so ever om at jeg var deprimert.
Det som var greit med min type bipolar var at man sjeldent fikk ha et type humr i lengda.
Men den l der i undergrunnen og ulmet, uten at jeg skjnte hvorfor jeg var som jeg var.
Herregud jeg kunne bli utrolig forvirret, og jeg manglet fullstendig impulskontroll.
S jeg gjorde ufattelig mye dumt, uten tenke over hvordan det ville pvirke andre eller meg selv.
Til slutt ga jeg flatt faen i skole, helt rlig regnet jeg ikke med at jeg kom til trenge det.
Jeg er ikke dum, jeg visste at man trang en utdanning for f seg en skikkelig jobb, med noen unntak.
Men derimot s jeg faktisk ikke for meg at jeg kom til bli gammel nok til trenge en jobb.

Jeg vil ikke si at jeg var suicidal, jeg hadde bare en flelse p at jeg ikke kom til bli gammel.
Innerst inne tenkte jeg vel at man ikke kunne leve som en berg og dalbane resten av livet.
Nr jeg skriver n skjelver jeg litt, det er merkelig for jeg er ikke trist.
Det er bare et utrolig rart tema skrive om.

Innen jeg var blitt femten hadde jeg nok brent mange broer med eksentrisk og ustabil oppfrsel.
Aldri var jeg en slem person, jeg hadde en sterk rettferdighetssans og var ikke redd for si ifra.
Jeg hadde fortsatt noen gode venner og en fantastisk familie.
Men en dag ble det litt for mye, siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle alt av flelser var en drpe nok.
Jeg hadde gtt tenkt p noen f ting i lange tider, s plutselig rant det over.

Jeg vil ikke si noe spesielt mer om den episoden, men jeg fikk hjelp raskt etter det.
Det var selvflgelig noen humplete r fremover ogs, bli frisk er ofte en lang prosess.
Men det jeg har lrt, og det jeg absolutt vil dele er at litt arbeid er verdt det.
Man kan lre seg leve med absolutt alt.
N den dag i dag er jeg en normal person, takket vre gode stttespillere, men mest av alt familien min.
Jeg har lrt meg ta ansvar for handlingene mine, uansett om det kan komme fra en liten diagnose.
Fordi jeg tror virkelig at det kan kontrolleres, s den eneste som kan bli bedre er meg.

S konklusjonen er som flger.
Om du er psykisk syk, prv ikke se p deg selv som syk.
Du kan fortsatt vre en bedre versjon av deg selv.
Du kan fortsatt klare alt du drmmer om, du er ikke og kommer aldri til v r e fortiden din.
Men samtidig, gi deg selv en pause en gang i blandt, du fortjener det.

- Birgitte




Hun ville bare vre vakker

Hun ville bare vre vakker

Med store pne yne kikket hun inn i kjolebutikken, hun var s fascinert at hun ikke merket at hun stod i en dam av skittent gatevann.
Den var s nrme perfekt man kunne komme, lang og rd og mer elegant enn Angelina Jolie.
P prislappen var det skrevet med tykk svart tusj at den kostet 750 kroner, den var visst p salg.
Vanligvis brukte hun aldri penger p klr, men akkurat denne gangen skulle hun det.
Frst n merket hun at hun stod i en dam, hun mumlet "Faen alts" for seg selv gikk til siden.
Hun tenkte at hun mtte trke litt fr hun gikk inn i butikken, s hun tente seg en ryk i stedet.

Det var mange mennesker som gikk forbi henne og kikket p kjolen, lange vakre damer med lange vakre ben.
Noen av det var korte som henne, men de bare ristet p hodet spaserte videre.
Etter en stund samlet det seg en jentegjeng der, du vet en snn mer tre stykker i.
Den ene s ut som hun ikke var like inkludert, som er fullstendig normalt med jentegjenger.
Plutselig ble hun sm nervs for at de skulle ta den siste, ikke at hun egentlig visste hvor mange det var igjen.
S hun stumpen ryken i et askebeger over en sppelbtte som det var skrevet "Helene + Ivar 4ever" p, hun mtte le litt.

Inne i butikken var det bare en gammel dame med krllete lilla hr, hun funderte et yeblikk p hvorfor alle gamle damer hadde lilla hr.
Men s kom hun p at mange av de brukte farget "leggevann" nr de krllet hret.
Det virket som en ond handling, reise til sykehjem frisren for bli pen, men deretter ende opp med falmet lilla hr.
Hun ble ikke for trist av tanken, i og med at gamle folk har s drlig syn at det gjorde nok ikke noe.
Hun ristet p hodet for f tilbake fokuset sitt, alle tanker falt endelig ut av skallen.

S var den der, under mannekengen hang det fire rde lange kjoler igjen.
Hun gikk bort fant frem strrelse L, fordi greit nok at ho er lubben, men realistisk er hun ogs.
Prverommet var lite og luktet lavendel, det var to speil der, et foran og et bak.
Mest sannsynlig en eller annen syk spk s man konstant m se rva si.
Hun fikk av klrne sine, hun hadde sm rde merker etter hvor buksa hadde sitte ved knrne.
Hun trakk kjolen over hodet og forbi pupper og mage, i et millisekund var alt fint.
Men hun s det plutselig, en liten hobbit som hadde klemt seg inn i en altfor lang rd kjole.
Det s ut som noen hadde rullet henne inn i en gardin.
Hun hadde sett for seg at selv hun skulle se vakker ut i den, men ende opp med se ut som en sel i kondom.

Hun hadde sttt der i et kvarter og bare sett p hvordan kjolen hvilte p fttene, ikke merket hun at det var trer i ynene hennes.
Men selv hun visste det var p tide f den av, hun rev den av i en rask irritert handling.
S kikket hun fremfor seg, dette var snn hun s ut, det kunne ikke forandres p en dag.
Hvordan i alle dager kunne hun grte over noe s smtt og idiotisk?
Hun trket trene vekk fra kinnene smilte til seg selv i speilet, hun visste det fungerte.
I dag derimot virket det bare idiotisk, og hun ga seg selv et dumt irritert blikk fr hun kledde p seg.
Da var det tilbake i army jakke og dongeribukser som var litt for store.

Nr hun kom ut s hun en jente stod med samme kjolen og ventet for prve.
Det var to andre jenter med, litt kortere og bredere enn henne.
Hun klarte ikke og la vre vente for se, selvpining eller ei.
Jenta kom lpende ut igjen, og hun s virkelig mer glamors ut enn Angelina Jolie.
De andre to stod kikket p hennes i sjalusi og smilte nervse mens de sa hun var vakker.
Da var det nok, hun gikk ut av butikken i rask fart.

Ute i gaten var det mange folk som gikk, gamle og unge, lange og korte, tynne og tykke.
Men de gikk i samme gate alle sammen, og det virket ikke som om noen la merke til hverandre.
S hun kikket tilbake og ristet p hodet, tente seg en ryk og gikk videre.
Hun gikk videre bortover, like lite glamors som hun kom, men litt klokere.

- Birgitte




HodeShnrr

Vknet opp med hret til alle kanter i fem tiden i Trdal, var p besk hos foreldrene mine.
Ute sndde det med et touch av vind.
Bussen ranglet absolutt hele veien.
Jeg l halvsnorket mens jeg hvilte hodet p min egen skulder, angret p den senere.

Poenget mitt er ikke at hele verden er sur og jvlig.
Fordi dette var egentlig en helt vanlig dag.
Bare at snen var ikke pen i dag, og vinden ikke forfriskende.
Jeg hrte ikke p musikk som jeg pleide.
Jeg s heller ikke den gode siden av sove p bussen.

Jeg prver til gjengjeld finne tilbake til mine kjre tanker.
S jeg ser rundt i rommet etter noe vakkert, hva som helst egentlig.
Men i dag er det vakreste stygt og det styggeste vakkert.

Plutselig befinner man seg i en labyrint av de styggeste tankene.
Paranoid er alltid den frste ute.
Sammen med dem kan man lett finne tvil.
Er frst tvil der s tar drlig selvtillit seg en tur.
Nr denne gjengen frst har kommet s tenker passiv aggressivitet at festen hres bra ut.
Nr man har mikset disse er resultatet alltid det samme, den siste som kommer er superhurpa.
Superhurpa braser alltid inn i de mest forferdelig klr, ho er feit og stinker hvitlk.
Alltid blir hun lenger enn hun burde, fr faktisk ikke kastet den dvaske kjerringa ut fr leggetid.
Men nr jeg sover i natt skal jeg vaske etter tankefesten, og i morgen vkner jeg nok opp med nye tanker.

Perspektivet mitt var rett og slett kjrt over i dag.
Nr jeg sov i natt kom den en Grinch inn p rommet mitt og stjal alle mine positive tanker.
Jeg vedder p at han humret godt ogs, fordi det var ikke s mye stjele.

Men de var verdifulle som faen.

- Birgitte




Like god kondis som en panda

I det siste har jeg blitt bitchslappet i trynet med en stygg sannhet.
Jeg er 19 r, og jeg er ganske sikker p at min 43 r gamle innryka far kunne gtt ti ganger s langt som meg.
Alts min mor er like innryka, og hun er diabetiker kunne ogs gtt lett forbi meg, mens hun tok hensyn til blodsukkeret sitt.
Grunnen til at jeg ikke nevner lping er fordi det er like fjernt for meg som .. fallskjermhopping.
Faktisk skulle jeg heller hoppet ut av et fly i fallskjerm, enn lpe en kilometer.
Med dette i bakgrunnen er det sikkert ikke veldig vanskelig tro at jeg er lubben, og lubben er helt greit vre.
Men i spass drlig form, det er en annen sak.

Det falt meg inn en helt sinnssyk id her om dagen.
Det er ingen grunn til at jeg ikke kan forandre kostholdet mitt, slutte ryke og trene litt.
Utenom en grunn, hittil har min versjon av fysisk aktivitet vrt at jeg eier en treningstights.
Jeg kan telle p en hnd hvor mange ganger i ret jeg faktisk drikker vann.
Det lengste monogame forholdet jeg har hatt i mitt liv er til cola.
Cola forstr alt fra kos til fyllesjuke.

Alts jeg gr rundt to minutter til bussen, og det er det jeg blir ptvunget g hver dag.
Nr jeg skal ha meg en ryk p skolen gr jeg ut og tar en ryk.
Om noen hadde sittet p skuldrene mine med en fiskestang med en colaboks i enden er det fult mulig jeg hadde gtt en tur.

Poenget mitt er at noen m forandres.
Som vil si at jeg m ville forandre noe.
Som vil si at jeg m overbevise hode mitt om at kose seg ikke er verdt det.
Det kan bli en utfordring.

- Birgitte

Birgitte, og alle hun er

Jeg sitter i naturfag timen og hrer p den ganske pene vikardamen snakke om, helt rlig vet jeg ikke hva.
Jeg detter ofte ut i mine egne tanker, spesielt ved anledninger som har med tall eller formler og gjre.
I dag er det ikke annerledes, s fort hun pnet lrermunnen hennes falt jeg helt ut.
Derfor er det bare stemmen hennes som gjaller i tomme toner i bakgrunnen.

Siden dette er frste innlegget burde jeg vel beskrive meg selv.
P det ytre er jeg en 1,65 "hy" jente, merkelig uproporsjonert med heller kort rd farget hr.

Det er alts meg, etter ganske mye arbeid for se middelmdig ut.
Om morgenen er det en annen realitet, da ser jeg ut som jeg har vrt profesjonell narkoman i flere r.

Innvendig er jeg i konflikt om hvem jeg er.
Jeg har en sterk rettferdighetssans.
Jeg har en naturlig evne til fundere.
Jeg er sta som en okse.
Jeg mangler fullstendig filter og impulskontroll.

Det er meg i korte trekk, og nok om det.

- Birgitte